Randi og Einar reiser på ferie til England, videre over kanalen og opp gjennom Europa !

Sommeren 2001.

Allerede i Vatlestraumen, en halv time etter at M/S Jupiter løste fortøyningene og gikk fra kai i Bergen tirsdag 26 juni 2001 , satt vi ved tilvist bord helt akter i restaurant "Stavangerfjord". Vi spiste "Buffet" nesten ut Bømlafjorden nord for Haugesund. Varme og kalde retter, fisk og kjøtt, la seg vel til rette. "Kaffe er ikke med i prisen", det er servitøren som opplyser oss om denne merkelige smålige varianten av gnitenskap hos et rederi som ellers ikke ser ut til å spare på noe for å få passasjerene til å trives. En kopp kaffe etter middagen måtte utløses med kr. 16,-. Det er kanskje disse 16 kronene som skal berge overskuddet for BNR, selskapet som nå har tatt seg ut på de store hav, etter å ha trafikkert de indre fjordstrøk i flere mannsaldre.

Naboer er ikke vanlig å treffe når man skal ta fergen fra Bergen til Newcastle. På kaien inne bak gjerdet rundt "Shengen området" kjørte vi pent inn bak en av våre aller nærmeste naboer, familien Øgård. De skulle til Durham og York. Sønnen deres Halgeir (16) har brukt vinteren til å korrespondere med kantorene i katedralene i de to byene og fått avtale om spilletid på kirkeorglene i de respektive katedralene. Han har en brennende interesse for orgelspill, og har allerede rukket å holde konserter i kirker i Nordhordland. Han spiller også ved gudstjenester i Bergen.

Båten er ca 1 time forsinket til Newcastle. Årsaken må være at vi var forsinket fra Stavanger. Det kan ikke være p.g.a. vind og sjøgang. Overfarten har vært helt rolig. Vi hadde ingen problemer med å holde stilen på dansegulvet. Imidlertid reiste vi i tett tåke nesten under hele overfarten.

Kysten av Nord England dukker opp fra tåkehavet kort tid før vi går inn mellom de to moloene som danner innløpet til elven Tyne.

Kl. 18 engelsk tid, d.v.s. en time etter skipstid er vi på vei sørover. Vi ser etter skiltet som viser vei til Tyne tunnel, og kommer som vanlig opp i kaoset av biler som skal sørover gjennom den sterkt trafikkbelastete tunnellen under elven. 80pence koster fornøyelsen, og en av årsakene til den sene ekspederingen ved bompengebodene er nok den ustanselige vekslingen og retur av 20pence på et pund.

Ved Scotch Corner ca en time sør for Newcastle dreier vi av A1 og følger skiltene til Richmond. Her har vi vært før. En gammel by med en stor middelalderborg – the Richmond Castle. Etter det vi er blitt fortalt var det her, ved den gamle grensen mellom England og Scotland, at Maria Stuart oppholdt seg etter å ha gjort krav på den engelske krone og blitt landsforvise av Elisabeth I .

Flere koselige hoteller omkranser den brolagte markeds og ekserserplassen. Navn som: The Black Lion, The Bishop Blaize, The Golden Lion forteller litt om fantasien og navnetradisjoner på skjenkesteder og gjestehus i England.

Til middag denne dagen velger vi å nyte den engelske middelklasses "fast food" . Her i sentrum er det to Fish and chips sjapper. Den ene er åpen på dagtid, den andre åpnet klokken 1800og er nå inne i sin travleste tid. Vi bestiller hver vår store porsjon med Haddoc (hyse) og får det servert i en hendig innpakning av papir. Krydringen står vi for selv. Chipsen får et dryss med salt og fisken dynkes med vinegar (eddik). Deilig mat, rimelig og ganske sunn. I tillegg gir det gode minner fra tidligere besøk på de Britiske øyer.

Før vi køyer tar vi et kort opphold i hotellets pub. Vi lesker oss med et glass hvitvin og kommer i prat med noen av puben stamgjester. Randi var uforsiktig og forhørte seg litt om veien videre, at vi aktet oss vestover til Lancaster og M6. En av gjestene, en storvokst trailersjåfør med utpreget "ølbass" fikk dermed vann på møllen. Han la ut om alle detaljer han mente at vi burde settes inn i på vår vei gjennom nordre del av Yorkshire Dales. At vi mistet tråden etter å ha fått informasjon om hvordan vi skulle kjøre for å komme til første "roundeboat", lot ikke til å affisere den ivrige foredragsholderen.

25£ for hver koster rommet inklusive frokost. "En suite" er et begrep vi ikke har registrert ved tidligere besøk på de Britiske øyer. Det betyr at rommet består av rom og bad. Hvis vi ikke hadde vært så storforlangende at vi ville ha bad og toalett tilknyttet rommet, kunne vi sluppet unna med 18£ for hver.

Etter frokost skal vi som sagt krysse nordre del av Yorkshire Dales, over til Lancaster og M6 mot sør. Vi blir servert tradisjonell engelsk pubfrokost. Egg, bacon, stekte tomater, pølser og tomatbønner. I tillegg serveres det toast, cornflakes, syltetøy og honning. Vi skyller ned med sterk god engelsk te.

Det er trivelig å kjøre her gjennom den engelske landsbygden. Smale svingete veier, et "bølgende" landskap, irrgrønne marker. Store mengder husdyr går og gresser oppetter liene. Vi kjører gjennom gårdstun og gjennom koselige små landsbyer preget av velholdte steinhus med bugnende blomsterhager. I en av disse, Leybourne, kommer Randi med et utrop. Hun har sett et butikkvindu hun ikke kan kjøre forbi uten videre. Vi finner en plass å parkere. Jeg setter meg godt til rette med medbrakt Simenon bok. Etter en stund tar jeg et slag rundt i sentrum av landsbyen. Ved bardisken på puben kommer jeg i snakk med en lokal filosof. Etter å ha løst noen verdensproblemer rusler jeg tilbake til bilen.

Randi har ikke dukket opp. Det blir til at jeg må ta noen turer inn i butikken før jeg får revet henne løs fra alle de lekre interiørdetaljene hun studerer. Etter Randis utsagn er denne butikken helt spesiell. Dessverre, eller skal vi heller si heldigvis, har vi knapt med plass i bilen og kan derfor ikke glede innehaveren med så svært store innkjøp.

På vei sørover, på M6, passerer vi Blackpool, Liverpool og Manchester uten at vi føler oss fristet til å kjøre inn til disse industribyene.

Etter Birmingham, Englands nest største by, som vi ser i det fjerne, kommer vi inn i noe som åpenbart må være "verdens største planfrie spagettikryss". Vi finner omsider veien ut av krysset og dreier inn på M5 som skal føre oss mot Cornwall. Klokken er 17 og det er svært stor trafikk. Tre fulle felt som raser av gårde i 120 km/t, litt mer enn maksimalhastigheten som er 70 miles/h, ca 112 km/time.

Det roer seg når vi dreier av M5, og over på bedagelige idylliske landeveier. De skal føre oss mot kysten av Bristolkanalen og byen Minehead.

Det begynner å gå mot kveld. Vi har enda noen timers kjøring før vi er i Minehead. Det blir derfor til at vi benker oss på et lite landsens hotell for å innta dagens middag før det blir for sent. Et herlig måltid i vakre omgivelser. Vi sitter i "glasshus" med fritt utsyn ut i en frodig hage, slapper av og synes at vi har en aldeles praktfull ferie.

I Minehead har vi også vært før. Byen ligger mot Bristolkanalen med utsikt mot Wales. På kvelden ser vi et lyshav i det fjerne, på andre siden av fjorden. Vi antar at det er Cardiff, "hovedstaden" i Wales.

Sist vi var her, for ca 20 år siden, hadde vi hotellkuponger som inngikk i pakkepris over Nordsjøen. Det var den gang DFDS drev englandsruten. Hotellet vi da bodde på her i Minehead var av det luksuriøse slaget. En vakker gammel villa med en drøm av en hage. Hotellet lå i skråningen overfor byen med utsikt over Bristolkanalen.

At hotellet var av luksusklasse fikk vi bekreftet når vi nå forhørte oss om prisen. 57£ for hver altså kr. 1600 for å overnatte her i Minehead, er uhørt for vårt reisebudsjett. Nede i byen fant vi et koselig hotell, Gascony Hotel i byens hovedgate. Her var det "En suite" fasiliteter, og vertskapet var fornøyd med 25£ for hver av oss.

Fra Minehead følger vi veien langs kysten. Etter å ha passert Porlook begynner vi å klatre opp smale, utrolig bratte bakker. Stigningen er flere steder skiltet med 25% altså 1:4. Så bratte bakker finner vi ikke noen steder i Norge. Som kjent tillater ikke bygningsloven større stigning enn 8%. Det er sikkert samme krav til stigning her i landet når det gjelder nyanlegg, men etter sigende var disse veiene opprinnelig anlagt av Romerne, den gang de, for ca 2000 år siden, hersket over de Britiske øyer.

Oppe på heden kjører vi på en vei som slynger seg gjennom utrolig vakker natur. Lyng, brake og frodig blåbærlyng med nylig modne deilige blåbær utgjør hovedbestanddelene i faunaen. I en gresskledd skråning i det fjerne ser vi en enorm ansamling gressende sauer. Det må være bortimot 1000 dyr som går og mesker seg med det saftige irrgrønne gresset.

Bakkene ned mot byen Lynmouth er like bratt som bakkene opp fra Porlock. Et sted står det et stort skilt som anbefaler "lowest gear". Og sannelig, det føles trygt og godt å legge inn 1.gir og sette utfor i svært bedagelig tempo. Halvveis nede dukker det opp store skilt med pil inn til venstre. På skiltene står det "Rescue road". Og ganske riktig, et stykke før vi er helt nede er det laget en "rømningsvei" dekket med løs sand, antagelig en effektiv "siste utvei" hvis bremsene svikter på vei ned dette "himmelberget".

Lynmouth er en koselig liten by, anlagt på en smal hylle nede ved vannkanten. Vi ser mange hotell og antar at dette er et populært reisemål for engelskmenn som er ute etter å stresse ned.

Vi ble fascinert av en artig innretning, en "Cable railway" ikke ulik vår egen Fløybanen, men med adskillig kortere kjørestrekning og med vogner som bare tok 10-15 personer. Den pendlet mellom strandpromenaden i Lynmouth og byen Lynton som ligger på heden, ca 300 meter høyere opp. Det spesielle med banen var at den ble drevet med vann. Den vognen som var på toppen ble fylt opp med ca 2m3 vann. Vognføreren i vognen på nedre stasjon fikk et ringesignal fra toppen, løsnet bremsene med et stort ratt, trakk i en enorm spake og slapp ut vannet i sin tank. Siden vognene er forbundet med kabel drar øverste vogn nederste vogn opp mens den selv vandrer ned til nederste stasjon. Enkelt og genialt.

Vi følger A39 mot Barnstaple, kjører gjennom byen og videre mot sørvest. Veiene er både bredere og med mye tettere trafikk nå. Det går unna gjennom et landskap uten andre særtrekk enn frodig landbruk så langt øyet rekker. Når vi nå ser disse enorme områdene med frodige gårder, forstår vi enda bedre hvilken katastrofe de fryktede dyresykdommene kugalskap og munn og klovsyke er for dette plagete landet.

Da! Med ett ser vi i et glimt et skilt som viser "Hartland Abby – abbygardens. Vi bremser opp, svinger til høyre inn på en smal landevei. Den fører oss først til Hartland, en liten søvnig landsby, videre mot Stoke, en enda mindre landsby. Like før Stoke, nede i en frodig dal omkranset av tett løvskog "breier" det gamle klosteret seg. Det er særdeles godt bevart. Deler av bygningene ser ut til å være bebodd, antagelig av en forpakter. Seks pund koster det oss å få rusle rundt i det frodige kulturlandskapet, ivaretatt og holdt i hevd slik munkene anla det for mer enn 400 år siden. Vi opplever rodondendrohage, ladies path, en sti omkranset av alle mulige sorter løvtrær og busker. Helt intakt, men preget av tidens tann er murene som omkranser munkenes frodige grønnsak- og blomsterhager. Etter sigende, nøyaktig slik munkene i sin tid dyrket grøden sin. Det blir en opplevelse, og vel anvendte 2 timer.

Ettermiddagen begynner å gå på hell, og vi bestemmer oss for å se etter et passelig losji. Vi passerer fylkesgrensen og er nå inne i Cornwall. Helt nede ved sjøen ligger byen Bud. På et høydedrag med utsikt mot havnen og Atlanterhavet ligger hoteller på rekke og rad.

Summerleaze Beach hotell har ledig rom. "En suite", pris 42£ + 10£ for frokost er prisen for oss to. Vi legger like godt på 20£ og bestiller tre retters middag klokken 1830.

På rommet har vi utsikt over havet og havnen med et sinnrikt sluse og kanalsystem. "The tide" er nå ute og alle båtene ligger tørt på "havets bunn". Folk rusler rundt på det som om noen timer er havbunn.

Middagen serveres i en pen spisesal av den gode gamle sorten. Vi kan velge mellom en grønnsaksalat og suppe til forrett, og stekt torsk eller stekt kalkun til hovedrett. Til dessert kan vi velge mellom epleterte med bjørnebær og fløte, eller ost og kjeks. Til måltidet serveres det hvit eller rød vin så mye vi orker "on the house". Vi konkluderer med at vi får "særdeles mye for pengene".

En gruppe mennesker i 60-70 års alderen utgjør brorparten av gjestene. Dette er såkalte "Ramblins" eller "Walking people". Det er foreninger som legger utfluktene sine i naturskjønne områder. De følger turstier og går fra sted til sted. Bagasjen sendes etter med bil. Etter det vi forstår finnes slike foreninger over hele England. Den gruppen som deler måltid med oss denne kvelden var hjemmehørende i Øst London.

Port Isac er en liten fiskerlandsby ca en times kjøring på smale veier som slynger seg langs en opprevet Atlanterhavskyst. Denne lørdag formiddagen er det lite trafikk. Vi får derfor god anledning til å beundre de mange særegne "views", utsiktspunkter på veien.

Landsbyen ligger malerisk til nede i bunnen av en kløft i hedelandskapet. Sjøen har gjennom årtusener klart å vaske ut en vik stor nok til at det blir plass å ankre opp et titalls fiskebåter. For å beskytte seg mot havet utenfor har innbyggerne en gang for noen hundre år siden bygget en dobbelmolo over innløpet til havnen. Tvers over den delen av hovedgaten som er noenlunde horisontal, går "the slipway for the rescueboat" (slippen til redningsbåten). Resten av hovedgaten går bratt opp på begge sider av byen. Gaten er så bratt at vi må kjøre i 1. gir, og så smal at det bare unntaksvis lar seg gjøre å passere møtende biler. Husene i byen er bygget tett i hverandre. Det er bare plass til en person i bredden i "gatene" som går mellom husene. Eneste parkeringsplass er nede på stranden, og da bare når "The tide is out". Dvs. bare når det er fjære sjø.

I det vi kjører ned på stranden blir vi møtt av advarende skilt. Det første lyder slik: "Please don't park on the slipway for the rescueboat". Neste skilt er skrevet med kritt : " You have to move the car out before 1404 because of the tide". Og endelig blir vi møtt av følgende beskjed: "Parking on your own risk, we take no responsibility for demage". På toppen av det hele kommer en parkeringsvakt og forlanger 1,5£ for parkering samtidig som han minner oss om at om to timer vil "the tide" rekke et stykke opp på bilen. Vi tar sjansen og rusler rundt i denne særegne byen en times tid. Heldigvis er den ikke oversvømmet av turister nå så tidlig i sesongen. Derfor er det plass til oss der vi benker oss inne i et lavloftet, skakt og skjevt gammelt hus som er innredet til sjarmerende kafé. Vi koser oss med tradisjonelle "hjemmelagede" sandwich og god sterk te, i en tett og lun atmosfære.

Det var adskillig større "turisttetthet" i den litt større fiskerbyen Padstow en halvtimes
kjøring vestover fra Port Isac. En fin liten by med en koselig havn inne i en av de meget få fjordene her på nordvestkysten av Cornwall. Det som ikke er bra er at det virker som en stor del av Englands befolkning har valgt å tilbringe lørdags ettermiddag med å vandre langs kaiene her i Padstow. Det er tid for lunch. De som ikke har satt seg inn i en av de mange stappfulle restauranter, går og spiser på take away Fish and chips. Til stor glede også for byens måker. De sjenerer seg ikke, følger i helene på folk og spiser det som faller på gaten. Vi er sulten og blir fristet over evne. Snart er vi selv vandrende Fish and chips-spisende turister.

Det er lørdag og vi har lovet å være i Eastbourne søndag ettermiddag. Det er derfor på tide å avbryte vår Cornwallekspedisjon og sette kursen østover.

Vi velger å "krysse" over land mot sørkysten, følger A389 til Bodvin og skal videre på A38 til Plymouth.

I den lille landsbyen Landdrake, noen få miles fra hovedveien stopper vi ved den lokale puben og styrker oss på god te og sterk kaffe. For å mosjonere litt og myke opp litt av stølheten som uvegerlig følger med mye bilkjøring, rusler vi en tur rundt den mosegrodde gamle kirken. Da oppdager vi at det er reist et solid minnesmerke, en ca 4m2 sokkel og en ca 10 m høy bauta til minne om Andy Evans som falt i krigen om Falklandsøyene i 1982. Det er antagelig en av landsbyens godt bemidlede innbyggere som på denne måten har ønsket, og fått tillatelse til å bygge et slikt iøynefallende monument over sin kjære sønn.

Det er stor trafikk på A38 mot Cornwall denne lørdags ettermiddag. Trafikken er mindre i vår retning. Etter å ha passert Plymouth søker vi igjen ut fra hovedveien og kjører ned mot kysten. Det er varmt, sol og ikke særlig fristende å kjøre lenger.

I Sidmouth finner vi et hyggelig hotell. Bedford hotel, beliggende på Seafront. Litt i dyreste laget, men siden det er lørdag og at vi fra vinduet har orkesterplass over havet og stranden, slår vi til og installerer oss. Vertinnen beklager, men p.g.a. et arrangement om kvelden kan de ikke servere oss middag. Spiller ingen rolle. Etter å ha tatt oss en hvil på rommet rusler vi inn på en av byens mange koselige puber. Randi bestiller en gryterett av "Lamb", jeg en rett av kylling med ris. Velsmakende og godt. Inkludert to glass frisk hvitvin koster det oss 15£.

Frokosten på dette hotellet er av det gode gamle slaget. Vi kan velge mellom stekt kippers (røkesild), stekt haddoc (hyse), kokt egg, porched egg, eller fried egg. I tillegg kan vi bestille stekte poteter, tomater, bønner osv. Toast og marmelade er standard tilbehør. Randi som er "avhengig" av jordbærsyltetøy som avslutning på et hvert måltid får også sine ønsker oppfylt. Det er virkelig kvalitet over det som serveres. Saftig Yorkshireskinke til det kokte egget. Bacon av en helt annen type enn det vi hjemme kaller bacon. Mørt, saftig, smakfullt stekt svinekjøtt helt uten synlig fett.

Så sitter vi her da, god og mett, ved åpent vindu, ser utover havet som ruller innover stranden. Vi må snart pakke sammen og komme oss av gårde mot øst. 3 timers rolig kjøring til Eastbourne må vi regne med.

Det er søndag og "alle" engelskmenn er på veien. De skal "ut på landet". dvs. de kjører ut til en eller annen pub som ligger litt mer landlig til enn der de selv bor. Så står de der med en "lager" eller "bitter" og prater med, ja kanskje med naboen sin. Eller kanskje de konverserer en tilfeldig bekjent som frekventerer nettopp denne puben hver søndag når trangen til litt landlig idyll melder seg.

Denne "ut på landet" trafikken merker vi godt der vi følger A31 fra by til by langs sørkysten av England. Bournemouth, Southampton, Portsmouth, Brighton. De ligger på rekke og rad. Siden trafikken er nokså tett blir vi forsinket. Fra stappfulle Brighton fulgte vi veien helt nede ved stranden, gjennom Newhaven med fergetrafikken til Frankrike, søvnige Seaford som ønsker oss velkommen med skiltet "Welcome to the sunshine coast" og som ligger og bader i sol og sjø som en annen mini Brighton, gjennom landsbyen East Dean, over mektige Beachy Head til Hill Road i skråningen bak Old Town i Eastbourne. Klokken er blitt 1530 når vi svinger inn til Astrid og Patricks residens.

En bedre middag, roasted beef med alt tilbehør smaker himmelsk. Og masse prat selvfølgelig. Det er en stund siden vi snakket sammen. "Pat" er litt plaget av slaget i fjor, men som vanlig i godt humør. Sara og Sean sammen med lille Lauren (5) kommer opp fra byen til en kopp kaffe. Det er trivelig å sitte slik og prate, fortelle og høre nytt. Om kvelden kjører Astrid først og vi i en hale etter ned til vårt losji, til Sara og Seans nye hus, like ved Dickens Way der Astrid og Pat bodde før.

Mandag, en fin dag med sol og behagelig temperatur tar vi familietur til Beachy Head. Vi lesker oss med kald god drikke på restaurantens uteservering før vi tar en spasertur opp til kanten av stupet. Langt der nede på den smale stranden som skiller havet og krittklippene ser vi "The lighthouse", fyret som viser vei for skipene som trafikkerer den engelske kanal.

Om kvelden besøker hele familien restauranten på "The Eastbourne Marina". Her feirer vi Patricks 70 årsdag med et herlig måltid.

Marinaen er et gigantisk anlegg bygget de siste 10 årene. Det er en kunstig havn for tusenvis av lystbåter med eiere fra hele sørlige del av England. Tusener av tonn med stein er fraktet med lektere fra Norge og utgjør bolverket mot den Engelske kanal. Store landområder er gravd ut. Forskjell på flo og fjære her på kysten er ca. 10 meter. Men her inne i marinabassenget merkes ikke denne forskjellen.

Forbindelsen til havet går gjennom et dobbelt sett sluser med svære hydraulisk drevne sluseporter. For å ta unna den tette trafikken ut og inn av marinaen er slusene styrt av slusevoktere. Kontrollrommet kan sammenlignes med kontrolltårnet på en middels stor flyplass .
Tirsdag er en særdeles varm dag. Randi og Astrid har sin tradisjonelle handlerunde i Eastbourne sentrum. Omfanget av innkjøpene er heller beskjedne. Det er slutt på de tider da det lønnet seg å kjøpe klær og utstyrsvarer i England. For 20-30 år siden var det meget lønnsomt å sette av penger gjennom året når vi visste at vi skulle ha en tur på de britiske øyer for å besøke familien. Det var ved slike anledninger at Patrick yndet å annonsere at pundet hadde styrket seg med flere prosentpoeng i løpet av de timene Randi gledet forretningsstanden i Eastbourne med sitt nærvær..

Jeg for min del har fått diverse oppdrag. Bl annet innkjøp av kvoten med alkohol. De to obligatoriske literne med edle dråper blir innkjøpt i en "billigbutikk". Prisen her i butikken viser seg å være lavere enn tilsvarende priser på kanalfergen Dover- Calais.

Oppdragene er fort gjort. Jeg parkerer derfor bilen på Seafront og finner meg en benk i skyggen av en sypress med utsikt over havet. Det er promenadekonsert i musikkpaviljongen. Solen skinner fra en skyfri himmel. En passelig bris stryker innover stranden og gjør timen jeg tilbringer her i paradis's forgård svært behagelig tross 30 graders varme.

Allerede klokken 10 onsdag er vi på vei mot Dover. Gjennom kanalbyene Bexhill on sea, Hastings, Rye. Vi kjører kystveien langs Englands kornkammer, Kent.

I Dover stopper vi ved turistinformasjonen for å forhøre oss om priser og avgangstider på kanalfergene. Klokken er 1230. De ordinære fergene har avgang hvert 3/4t, men det viser seg at vi vil spare noen timer til kjøring på andre siden ved å ta Hovercraft'en som skal gå klokken 1400. Det er i samtale med den hyggelige ekspeditøren at Randi får det stor smilet frem på tjenestemannen. Randi skal fortelle at vi ønsker å "spend a night" i Nederland, men sier følgende: "we want to spend a night together in Netherland. Antagelig oppfatter han det som en forsnakkelse fra et par på "ville veier".

Overfarten med "Hovercraft" tar bare 3/4t mot 2 timer med de ordinære fergene. Prisen er den samme. Vi velger moderne teknologi, og kan kjøre på land i Calais litt over klokken 16 europeisk tid.

Veimerkingen på kaiområdet i Calais er antagelig gjort i samarbeid med Hordaland veikontor. Det viser seg snart at skiltingen er like ulogisk som rundt vår hjemby, og at vi ikke er de eneste som har problemer med å komme på rett vei nordover.

Etter en liten forsinkelse begynner vi å "ete" mil på motorveien.. Dunkirk, Ostende, Brugge er navn på byer som passeres. Ca kl. 19 er vi kommet inn i Nederland og vi føler at det er på tide å gå til ro. I landsbyen Steensel like før Eindhoven spør vi oss frem til et trivelig motell. Vi sjekker inn og får rom, treretters middag og frokost for 234 gylden. Problemet er bare at vi ikke aner kursen på nederlandske gylden. Vi håper at prisen ligger innenfor reisebudsjettet og setter oss godt til rette ved middagsbordet. I "grevens tid" får vi høre. Kjøkkenet skulle stenge om 10 minutter. Suppen var av første klasse og biffen som ble servert var "så mør at du kunne tygge han med øgelokkene" som det heter på vårt eget språk når kjøttet er tilfredsstillende.

Veien videre er et valgets kval. Det sies at mange veier fører til Rom. Men sannelig fører det også mange veier til knutepunktet Hamburg og dermed veien videre mot nord.

Den før omtalte hyggelige betjeningen på turistkontoret i Dover hadde anbefalt oss å kjøre om Ruhrområdet, Essen – Dortmund og så dreie nordover til Osnabruck. Vi kom i snakk med en hyggelig hollandsk trailersjåfør på en rasteplass i Belgia. Han anbefalte oss å heller kjøre om Hertogenbosch – Nijmegen – Arnhem – Apeldorn før vi dreiet østover mot Osnabruck.

Vi satser på fagkunnskapen til landeveiens cowboy, og dreier gjennom nordlige del av Nederland.

Det er varmt. 30-35 grader i skyggen er i varmeste laget for oss nordboere som vanligvis får svettebyer når temperaturen overstiger 20 grader. Det mest behagelige stedet å oppholde seg er inne i bilen med klimaanlegget på fullt. Det blir derfor til at vi kjører fortest mulig mot nord. Vi er i godt selskap. Det er stor trafikk på motorveiene denne torsdagen. Store lastebiler og trailere er i flertall. Hastigheten disse uhyrene holder er mellom 100 og 110 km/t. Småbilene i forbikjøringsfeltet holder 120 – 140 km/t.

Noen ganger svinger en stor svær doning av en trailer ut i forbikjøringsfeltet. Småbilene i feltet må bremse opp og en farlig situasjon er skapt. Det kan ta 3 – 10 minutter før denne usedvanlig tåpelige representant for landeveiens cowboyer klarer å komme seg forbi, og smette inn foran den forbikjørte kollega. Imens har køene av småbiler i forbikjøringsfeltet vokst slik at det i verste fall har dannet seg en kø på mange kilometer. Når det igjen blir fri bane akselereres det med en høyrefot som er i irritert krampaktig kontakt med bilens bunnplater.

Grensen mellom Tyskland og Danmark brytes ca kl. 1730. Vi har bestemt oss for å kjøre et godt stykke opp i Danmark før vi søker ly for natten. Men først må vi ha mat. Noen kilometer øst for motorveien ligger en liten landsby med det pittoreske navnet Graasten. I landsbyen spør vi oss frem og havner på byens storstue, "Den gamle kro". Her kan vi velge mellom et rikholdig "A la carte" eller bestille "dagens", noe vi antar vil bli ekspedert fort og effektivt. Kroverten anbefaler dagens "stekt flesk med kokte kartofler". Etter å ha fått forsikringer om at stekt flesk betyr stekt svinekjøtt og at det ikke er så mye "flesk" på kjøttet, filosoferer vi litt på om en slik rett kunne vært presentert og markedsført hjemme i vårt puritanske hjemland.

To timer etter at vi har fått på plass deilig middag og en god kopp kaffe, kjører vi inn i Århus sentrum, finner oss et hotell for natten og går til køys.

Klokken 500 ringer telefonen. Det er resepsjonen som etter avtale vekker oss. Vi skal prøve å komme med fergen som går fra Hirtshals klokken 800. I følge en utmerket veibok som vi fikk utdelt gratis på en bensinstasjon vi oppsøkte i går er det ca 180 km fra Århus til Hirtshals. Med 90 km/t i gjennomsnitt på motorveier der maksimalhastigheten er satt til 120 km/t skulle vi kunne klare turen på to timer. En fin morgen mens solen klatrer på himmelen kjører vi gjennom bølgende danske landområder og klokken 730 bremser vi opp foran ekspedisjonsbygningen til Color Line. Vi er spente på om det er ledig plass til oss. I går kveld ringte vi til Fjord Lines kontor for å forhøre oss om plass med fergen fra Hanstholm til Bergen klokken 2400, men fikk beskjed om at den var helt full og med lange ventelister.

Det viser seg at på denne avgangen til Kristiansand er det god plass og snart sitter vi og mesker oss ved et bugnende frokostbord. Det er helt stille på Skagerrak denne morgenen. Solen skinner og folk sitter på akterdekket og koser seg under overfarten. Ca 4 timer tar det før vi når den vakre innseilingen til Kristiansand. Vi møter utallige lystbåter ute på fjorden. Seilbåter og motorbåter i alle størrelser og fasonger. Folk sitter på holmer og skjær, nyter sommeren og koser seg.

Nå er vi ordentlig tent på å rekke hjem i kveld. Vi har valget mellom å følge kjedelige Setesdalen eller å kjøre over Jæren – Sandnes og Stavanger.

Underveis møter vi fenomener som viser at vi er tilbake i gamlelandet. I utkanten av Kvinesdal stopper vi ved det som viser seg å være et høyst primitivt utsalg av forfriskninger til veifarende. Vi er kommet noen dager inn i Juli måned 2001. 1 Juli ble det innført nye momsregler i kongeriket. Et stort skilt i lokalet bekjentgjør at det var to prislister for forfriskningene. Hvis vi ønsket å nyte iskremen eller kaffekoppen innendørs var nytelsesmidlene ca 10% dyrere enn hvis vi ville ta disse med ut i solen og fortære dem i en viss avstand fra etablissementet.

Neste fenomen møtte vi like før innkjøring mot Sandnes. Nå hadde vi kjørt gjennom praktisk talt hele England og gjennom store deler av Europa uten å støte på det særnorske overraskelsesmomentet som heter bompenger. Her er det to muligheter. Enten er du abonnent og kan kjøre fritt i venstre felt eller du kan kjøre opp til betalingsautomaten i høyre felt, putte en tier på automaten, få grønt lys og kjøre videre. Vi hadde heldigvis en 10 krones mynt og kan derfor fortsette vår ferd mot nord.

Vi spekulerer litt på hva som ville hende hvis vi ikke hadde en 10 krones mynt tilgjengelig. Veikontoret må antagelig sveve i den villfarelse at det er nedfelt i de norske lover at alle veifarende skal ha på seg 10 krones mynter. Det er gått ti minutter og spekulasjonene blir reelle. Her like før innkjøring til Stavanger støter vi på enda en bompengeautomat. Vi har ikke flere 10 kronesmynter og stopper ved automaten og lurer på hva vi nå skal gjøre. Et videokamera montert oppe på det røde stopplyset virker skremmende på lovlydige turister fra nabofylket. Det blir til at vi graver frem en 200 krones seddel fra lommeboken, går ut av bilen og bakover den etter hvert formidable køen av iltre medtrafikantene som har samlet seg bak oss. En av bilistene, en rolig vennlig rogalending kan veksle. Jeg er litt forundret over innretningene her i fylket og spør mens han finner frem mynt: " Hva skal vi kalle dette her?"

" Eg vil no kalla det for landeveisrøveri eg då" uttaler han på kraftig jærbudialekt, "men hvis du spør meg ka me ska kalla landet me bur i e' svaret molboland". Han hadde tydeligvis mer på hjertet, men jeg takket ham for utveksling av valuta og for kommentarer som jeg for øvrig var helt enig i. Det er grenser for hvor lenge du kan oppholde et titalls iltre medtrafikanter uten at et eller annet utløses. Jeg puttet derfor en ti krones mynt på automaten, vinket til min redningsmann og kjørte videre med enda en bekreftelse på at vi her i landet er noe for oss selv.

Kyststamveien nordover fra Stavanger til vårt kjære hjem i Alversund er en kostbar affære for de veifarende. Tunnel mellom fastlandet og Rennesøy, kr. 120,-. Ferge mellom Mortavika på Rennesøy og Arsvågen kr. 140,-. Trekantsambandet over Bømlafjorden i tunnel og over bro kr. 150,-. Ferge Sandvikvåg – Haljem kr. 140,-. Flytebro over Salhusfjorden kr. 45. Til sammen kr 595,- bare i ekstra veiavgift.

Strekningen mellom Stavanger og Bergen er omtrent som mellom Oslo og Hamar, en strekning helt uten ekstra veiavgift. Konklusjonen må være at vi vestlendinger finner oss i å bli belastet en ublu ekstraskatt uten å ta til motmæle. Tross dette, det var godt å komme hjem.