Etter en sur regnfull vinter fikk vi, Randi og Einar, anledning til å reise en uke på ferie til Lanzarote. Vi forlot Bergen den 7 februar 2000. Vi trosset inngrodd flyskrekk og tanke på å sitte sammenklemt i trange "charter" flyseter i fem timer. Forventninger om å få oppleve noen dager med sol og varme var så sterk at alt annet kom i bakgrunnen. Forventningene våre ble innfridd.
Puerto Del Carmen her på Lanzarote er til for "sydenturistene". Du kan nesten ikke gå et skritt uten at et eller annet beregnet på oss solhungrige nordboere markedsføres. Men likevel virker det ikke påtrengende slik vi opplever det i enkelte populære turistmål i England, eller i vårt eget land. Her virker det mye mer diskre og rolig enn f.eks. i hovedgaten i Bø i Telemark en ettermiddag i midten av Juli.
Som kunder opplever vi en naturlig profesjonalitet i behandlingen av turistene, ikke slike som man har et langvarig og trofast forhold til, men kunder som tilfeldigvis er innom og har krav på å bli behandlet godt fordi vi representerer en svært viktig, for ikke å si den viktigste inntektskilden til øyfolket. Hotellet vi bor på, Florida, har såkalt "enkel standard". Dvs., en terrasse som for vårt vedkommende gir oss en praktfull utsikt over havet som ligger mellom Lanzarote og Afrikas vestkyst. Palmer, blomster og innbydende basseng i "hagen". Vi har et soverom med brukbare senger. Baderom av god standard og et oppholdsrom med enkelt kjøkken i nærkontakt med terrassen. Ingen oppvarming står det i beskrivelsen. Men selv om vi skriver 9. februar år 2000 er det ikke nødvendig med kunstige varmekilder. Når temperaturen om dagen holder seg mellom 20 og 250 C er det nok energi til å holde en jevn og behagelig temperatur innendørs både på dag og natt. Når kveldsmørket siger på synker temperaturen ute så pass at vi bytter ut shorts og T skjorte med bomullsskjorte og langbukser. Likevel er det behagelig å sitte ute på terrassen i lampelys og skrive disse linjene. Om morgenen rusler vi ned til butikken og kjøper varme baguetter. Vi koker innkjøpt kaffevann på komfyren og blander oss en spansk "instant coffie"
Baguettene skjæres opp og påføres lokal knivskåret ost med syltetøy. Mens solen som nettopp har kommet opp over Afrikas kyster langsomt kryper rundt terrassemuren sitter vi og kjenner at livgivende varme strømmer på. Samtidig med at godt bakverk fortæres planlegger vi dagen i grove trekk og tar et lite tilbakeblikk. Tirsdag tilbrakte vi her i byen, ruslet litt rundt, spiste lunch og middag i anbefalte restauranter uten at vi opplevde den helt store kulinariske festen. Riktignok var helstekt sardin, store som vestlandsk vårsild smakfull sammen med saltkokte canaripoteter med skall, men den helt store opplevelsen var det ikke. Sent tirsdags kveld på en stappfull populær restaurant midt i "lysløypen" i det gamle havneområdet spiste vi grillede kongereker som like gjerne kunne vært servert på et gatekjøkken i Strandgaten i Bergen.
Leie av bil her på Lanzarote er rimelig. 10400 pct ): kr. 500 for tre dager inklusive fri kilometer og forsikring. Det lønner seg å gå rundt å forhøre seg. Prisene varierer ganske mye. Hvis vi skulle tatt i mot tilbudet fra Saga om leie hos AVIS var prisen 18000 pct, altså nesten dobbelt så mye. Bilen vi kjører rundt med er en nesten ny liten Opel Corsa med air-condition, radio osv. Det er mange smale og svingete veier på øya så bilen er helt ideell.
El Golfo er en fascinerende liten landsby på øyas vestside. Her kommer turistene i hopetall for å betrakte brenningen som er et resultat av Atlanterhavsdønningene som ruller inn mot land. På enden av El Golfos hovedgate parkerer vi bilen og rusler ut på et landskap av størknet lava. En og annen grønn plante prøver å kjempe seg til en plass i solen. Bølgene slår mot land slik at skumsprøyten står flere titall meter til værs. Erosjonen fremstår som et overveldende bilde av møte mellom to enorme naturkrefter.
På en av El Golfos godt besøkte restauranter inntar vi et velsmakende måltid av diverse helstekte småfisker, fra frityrstekte minisardiner, som blir spist hele som snacks til fisk på størrelse med "tre på kiloet paler". Sammen med saltkokte canaripoteter servert og spist med skall led vi ingen nød i matveien.
Langs kysten sørover fra El Golfo ser vi flere vitnesbyrd om at Atlanterhavsbølgene har makt i seg til å grafse til seg en lavaklatt som tillater seg å ligge som en hindring i å nå Afrikas kyst. Vi ser at havet har gravd dype renner og grotter inn i kysten. Om noen få millioner år er det nok lite igjen av Lanzarote hvis dette får fortsette. Vi ser også laguner som har dannet seg og hvor det foregår utvinning av havsalt den dag i dag, på samme måte som det har foregått i hundrer av år.
Når vi kjører bil på fremmede steder stopper vi så snart vi ser noe av interesse. Noen kilometer sør for El Golfo ser vi en strand som ser "helt herlig" ut. Stien ned til stranden går gjennom størknet lava. Den består av helt sort sand, bløt og behagelig å gå på. Nede ved vannkanten er det folk. To damer går og plasker og "leker", splitter nakne. I det vi passerer en liten "borg" murt av lavastein reiser en mann seg, i dobbel forstand i sin fulle lengde. Han ble stående slik mens vi passerte, ikke det minste genert, snarere tvert i mot. Randi bemerket at han hadde "mye å være stolt av" og at han derfor sikkert hadde stor glede av å være både naturist og ekshibisjonist. Mannen ble stående slik å vise seg frem helt til vi returnerte til bilen. De to damene var tilsynelatende helt uberørt av vår tilstedeværelse.
På veien mot Playa Blanca på Lanzarotes sørligste odde kjører vi over en "uendelig" slette. Helt gold og tilsynelatende tørr som ørken. Men sannelig ser vi også her tegn til jordbruk. Halvsirkler av lavasteinmurer eller fordypninger i bakken fylt med lavaaske blandet med flygesand fra Sahara finnes i tusentall over alt på øya. Vinrankene eller andre vekster er plantet i midten og beskyttes dermed mot vinden som stryker over øya. Asken er svært hygroskopisk og trekker til seg store mengder fuktighet fra luften om kvelden og natten. Et genialt enkelt prinsipp. Uten denne genistrek hadde det knapt vært mulig å drive jordbruk på her på øya. Alt ferskvann som forbrukes på Lanzarote er fremskaffet ved avsalting av havvann.
Det fortelles at en enkel vinranke som gror på denne måten kan bære ca 200 kg druer, noe som er langt mer enn normalt for vinranker som gror i normal jord.
Veien vi følger fra Los Hoyas mot Playa Blanca er nok det som hjemme ville blitt kalt "gamleveien". Parallelt med oss, bare 100 meter borte går "nyeveien". Gjennom dette landskaper et det antagelig mye billigere å lage ny vei enn å reparere og rette ut den gamle.
Papagaya stranden utenfor Playa Blanca "måtte vi se". Det sa alle "erfarne" Lanzarotefarere. Det de ikke fortalte om var beskaffenheten til bomveien som førte ut til herlighetene. Den er i så elendig forfatning at vi takket vår skaper for at det ikke var vår egen bil vi kjørte. Den nesten nye Corsaen nådde sannsynligvis konfirmasjonsalderen på de få kilometerne ut til severdighetene. Vi må advare andre mot å gjøre det samme som oss. Det var ikke bare bilen som ble "sønderristet". Vi fikk ikke varige men av turen, men det var ikke mye om å gjøre. På den grovt tilgjorte veien var det stor trafikk av biler som var ute i samme ærend som oss. Hvis vi hadde hatt til hensikt å tilbringe hele dagen på en av de to innbydende strendene som åpenbarte seg fra fjellryggen vi omsider kom frem til, hadde ristingen og humpingen kanskje kunnet tolereres. Det yrte av liv nede på stranden, men det virket som om det var et litt annet klientell enn det vi ser på strendene inne i byene. Det virket som om atmosfæren var litt "hippipreget".
Om årsaken til de elendige veiene ble vi fortalt, at siden dette var nasjonalpark skulle det ikke gjøres større inngrep i naturen enn strengt nødvendig. Asfaltering av veien ble ansett som for stor miljøbelastning i nasjonalparken. Vår mening er at støvskyene som drev over området var en mye større miljøbelastning enn om veien hadde blitt tilgodesett med asfalt.
Siden vi er i Spania vil vi gjerne få oss et godt måltid med den spanske nasjonalretten Paella. De restaurantene vi til nå har latt oss bespise av, har ikke kunnet tilby oss denne kulinariske opplevelsen. Når vi forsiktig antyder at "det er jo en spansk nasjonalrett" får vi til svar at det er forskjell på fastlands Spania og Canari.
Onsdag kveld er vi på vei ut for å spise. Siden vi ikke har fått vår Paella her i gamlebyen har vi til hensikt å prøve lykken på den lange strandpromenaden lenger nord i byen. På vei til den mer hektiske del av turistbyen tar vi en snarvei. På et gatehjørne i en bakgate passerer vi en restaurant med mange serveringsbord ute på fortauet. En enkel restaurant uten "glorete" fasader slik det er vanlig i mer trafikkerte strøk. "Einar! her har de paella". Det er Randi som har oppdaget delikatessen. Et ungt par er i ferd med å meske seg. Randi er ikke verre på det enn at hun går bort til bordet. "Excuse me, did you like the Paella?". "Its lovely", er det løfterike svaret.
Selv om det var 40 minutter å vente ble kveldens middag et foreløpig kulinarisk høydepunkt på vårt Sydenopphold. Ulempen med å bestille Paella er at det blir minst 30 minutter å vente, og at den tilberedes for minst to personer. Men den er vel verd å vente på. Det ble etter hvert litt kjølig ute på fortauet og vi ytret ønske om å komme inn i varmen. Men desverre, der var det helt fullt. Etter måltidet, som plaster på såret og for at vi skulle få varmen i oss igjen kom kelneren med hver sin "Honey rum". Dette var så godt at vi måtte be kelneren skrive ned navnet på drikken. Han kunne fortelle at den var å få kjøpt i alle butikker i byen. Ron Miel – ARTEMI- Honey rum. Den kan absolutt anbefales til andre Canari farere. 775 pct ): kr. 38 for en liter er ingenting å si på.
Torsdag bestemte vi oss for å utforske den nordlige del av øya. Veiene er gode, godt merket, det er lett å finne frem. Den gamle hovedstaden Teguise ligger midt inne i landet, ca 8 km. fra kysten. På toppen av den sluknede Guanapay-vulkanen ser vi festningen Castillo de Santa Barbara. Det var for å beskytte innbyggerne i den gamle hovedstad mot stadige angrep av pirater den ble bygget på 1300 tallet. Senere ble den bygget om til slott av Torriani, Felipe II' arkitekt.
Vi kjører inn i en velordnet by. De hvitkalkede bokubene som er øyas kjennemerke virker svært velstelt og ordentlige. Den gamle kirken "Nuestra sra. De" Guadelope med sitt klokketårn kneiser over byen og kan sees fra alle kanter. Vi blir fortalt at det er her rundt kirken det tradisjonelle markedet finner sted hver søndag. Vi har bestemt at markedet, det skal vi ha med oss. Men Randi vil gjerne rekognosere litt. Hun har også til hensikt å besøke en særpreget keramiker som etter sigende skal ha verksted i bunnen av en butikk like ved kirken. Vi følger et kart vi har fått med oss med detaljerte instrukser om hvor keramikeren holder til, og går rett på butikken.. Det viser seg at keramikeren har flyttet til en annen kant av landet. Trøsten er at hennes produkter er å få kjøpt her i butikken. Istedenfor å vente til markedsdagen plukker Randi ut gjenstander som blir pakket i velvoksne kartonger. De blir behørig emballert og merket med "forsiktig" ceramica". Corsaens bagasjerom blir fylt til trengsel. Etter denne storhandelen vandrer vi gatelangs i stille og rolige trange gater. Utenfor en bar er det satt opp 2-3 bord under parasoller. Her sitter et eldre ektepar og nyter hvert sitt glass hvitvin. Inne i det trange lokalet er det mørkt og kjølig. Mens Randi går et nødvendig ærend opp en bratt trapp til annen etasje slår jeg av en prat med en representant for det lokale "civilia gardia" . Jeg får oppklart at dette er det samme som police, men med lokale politioppgaver. Politimannen kjøper seg en kaffe som fylles opp i et høyt glass med melk og sukker. Jeg bestiller en av samme sorten og får oppleve en smaksmessig eksplosjon. Randi bestiller en kopp te, og utenfor i solen innleder hun sin vane tro en samtale med de to fremmede som sitter fredelig under parasollen. Det viser seg at ekteparet er fra England. De er bosatt i Essex med utsikt over nedre del av River Themsen. Vi kommer snart inn på båt og seiling. Det viser seg at de eier en over hundre år gammel seilskute. De har den liggende i Holland, men forteller at de ofte reiser over og tilbringer uker i båten gjennom hele sommerhalvåret. I tillegg til å være pasjonerte seilere har han en pussig hobby, som han praktiserer så ofte han får anledning til. Han flyr modell seilfly. Formiddagen har ekteparet tilbrakt oppe på slottet i selskap med medbrakt fly. Du skjønner sier han: " det var slike vidunderlige oppstigende luftstrømmer der oppe som gjorde det til en drøm å fly". Etter passiaren med det koselige ekteparet sitter vi igjen med en følelse av at dette var mennesker vil ville blitt nærmere kjent med.
Vi har altså fått rede på at det lar seg gjøre å komme opp til slottet med bil. En bratt smal vei med "hårnålsvinger" fører oss opp til toppen. Slottet er bygget på kanten av krateret til den slukne vulkanen. Her oppe fra har vi utsikt over det meste av øya. Vi sitter i solveggen og kjenner en livgivende varme, samtidig som vi føler en ro og samhørighet med tidligere tiders øyboere. Det er litt disig i dag, men i klarvær skal vi også få et godt syn av Fuerteventura og en del mindre øyer i sør. Slottet er tatt i bruk som utvandrermuseum – Museo del Emigrante. I det 19 århundre, fra 1820 til 1900 var det en etter forholdene storstilt utvandring til Amerika. Det gjennomgående tema i museets utstillinger var at utvandringen ikke var til noen ulempe for Lanzarote. En stor del av landets valutainntekter den tiden øya utviklet seg til et moderne urbant samfunn kom fra det de flittige utvandrerne tjente i sør og Nord-Amerika.
Vi forlater Teguise med kurs for det nordligste utsiktspunkt på øya, Vista Del Rio.
Vi følger den fruktbare dalen San Jose. Gjennom idylliske Los Valles. Byen der en stor del av øyfolket tok tilflukt ved det katastrofale vulkanutbruddet i 1730. Det tørre ørkenlandskapet rundt byen er forvandlet til fruktbare landbruksområder med rike avlinger. Veien slynger seg oppover og nedover bratte fjellsider. På toppen av en av "fjellovergangene" tar vi lunsjpause. Vi sitter i en restaurant ytterst på stupet og har utsikt mot dalen vi nettopp kjørte gjennom. Uteplassen er omkranset av eksotiske parasoller, småbord og en gedigen utepeis murt i lavastein. En deilig omelett, noen skuffende seige lammekoteletter blir fortært før vi forsetter vår ferd.
I den klosterlignende byen Haria kommer vi inn i trange gater uten et eneste skilt som forteller oss hvordan vi skal komme oss videre på veien mot nord. Vi velger da å bruke den metoden som alltid viser seg å være den hyggeligste. Vi stopper og spør. Noen smågutter i 12-14 årsaldere virker ikke overbevisende på oss mens de på vårt spørsmål om veien mot Vista Del Rio peker i hver sin retning. Vi kjører etter anvisningen fra ham som virket mest overbevisende. Det viser seg å føre oss på vidvanke. Vi må stoppe for å spørre igjen. Men nå er det en ung hyggelig bondekone som er veiviser. Det går bedre og snart er vi ute av byen og kjører gjennom den frodige "titusen palmers" dal til byene Mages og videre til Ye.
Navnet på utsiktspunktet Bateria del Rio er et minne om fortet som en gang var plassert her. Utsikten er praktfull. Midt i mot oss er øya La Graciosa som skarpt avtegner seg mot det blå Atlanterhavet i nord. Sundet som skiller La Graciosa fra oss er bare ca en kilometer bredt. Hvis vi hadde hatt flere dager til rådighet kunne vi tatt ferge fra den lille havnebyen Orzola over til den lille øyas hovedstad fiskerbyen Caleta del Sebo. Vi må betale noen få hundre pct. for å komme inn i anlegget. Fra terrassen utenfor restauranten ser vi ned i et svimlende stup til den tørre sletten som slutter med et stort saltutvinningsanlegg ut mot sundet.
Anlegget et resultat av multikunstneren Cesar Manriques kreativitet og utrettelige innsats for sin kjære øy.
Fulle av inntrykk følger vi østkysten mot vårt midlertidige hjem i Puerto del Carmen. Vi passerer grottene i La Cuerva de los Verdes, men bestemmer oss for at "vi kan ikke rekke alt". Noe må vi ha til gode hvis vi en gang kommer tilbake til Lanzarote. Vi stopper en kort stund i Gautiza og får et inntrykk av den praktfulle kaktusgården, et av Manriques siste prosjekter før han omkom i en trafikkulykke i 1991.
Fredag tar vi turen til Nasjonalparken Timanfaya. I seks år, fra 1730 til 1736 varte utbruddet som førte til at dette enorme lavaområdet ble skapt. I dag er det et av øyas største utfartsområde for turister. På vei opp mot toppen passerer vi et kommersielt område hvor du for en rimelig penge kan være med på kamelsafari inn i ørkenlandskapet. Vi må betale bompengeavgift, 300 pct (kr. 15,-) for å kunne få kjøre inn til turistsenteret på toppen av Eldsberget - La Montana de Fuego, vulkanen det fortsatt er "fyr" i noen meter nede i bakken.
Her blir vi vist inn i busser som skal ta oss videre inn i vulkanområdet. Denne turen er til vår overraskelse inkludert i bompengeavgiften. Inntrykket etter Sagaguidens velkomstforedrag Tirsdag var at vi ikke ville få anledning til å komme inn på vulkanområdet med mindre vi deltok i en Saga organisert utflukt og betalte kr. 300 pr person.
Synet som møtte oss lar seg ikke beskrive med ord. Når vi ser bort fra de bratte, smale veiene som bare ble trafikkert av busser kjørt av trente erfarne sjåfører, må det være slik jorden så ut like etter skapelsen. Fargespillet, formasjonene, noen steder grove voldsomme, andre steder glatte lavafjellsider. Det gjorde et uutslettelig inntrykk som må oppleves. Etter bussturen vandrer vi opp til restauranten ved turistsenteret. Her inntar vi en bedre lunch mens vi betrakter vaktene som er travelt opptatt med å demonstrere at det fortsatt er liv i vulkanen. Et 2-3 meter hull er gravd i bakken. Når en av vaktene kaster litt tørr mose ned i hullet tar det bare et øyeblikk så er det full fyr. En annen demonstrasjon gjøres ved å helle vann ned i noen rør som er satt ned i bakken. Etter et sekund kommer vannet opp igjen som en kraftig dampstråle. Ingen tvil om at det er høy temperatur bare noen få meter nede i bakken. Får bare håpe at vulkanen holder seg i ro til vi har fått lunchen fortært og kommet oss på trygg avstand igjen. På tilbakeveien stopper vi i utkanten av byen Tahiche, og "stikker" vi innom hjemmet til kunstneren Cesar Manrique. Etter Manriques død i 1991 ble hjemmet hans hovedkvarteret til stiftelsen Fundacion Cecar Manrique. Huset er bygget på fem store luftbobler som ble skapt av vulkanutbruddet i 1730 – 1736. Museet inneholder kunstverk frå hele Kanariøyene. De fleste av kunstverkene er skapt av grunnleggeren selv. Vi lar oss henrykke av et uttall veggmalerier, tegninger, skulpturer og malerier. Det sies at Manrique også hadde stor innflytelse på øyas arkitektur og boform. Det var han som fikk gjennom vedtaket om at ingen hus skulle ha mer enn fire etasjer, at alle hus skulle være hvite og at dører, vinduer og lister skulle vise yrkestilhørigheten til de som bodde og eide husene. Grønne dører og lister skulle fortelle at her bodde folk med næringsvei innen landbruket. Blått skulle vise at det var sjøens folk. Brune eksteriører skulle tilkjennegi at her bodde folk med tilknytning til andre yrker. Om dette er gjennomført og om det har gyldighet i dag vet vi ikke, men ordningen virker umiddelbart praktisk. Noe må det være i det for vi så kun ett hus som ikke var hvitmalt på hele øya. Alle hus vi så ellers var enten hvitt og blått, hvitt og grønt, eller hvitt og brunt. Det ble også fortalt at det eneste hus som var mer en fire etasjer, et forretningsbygg i sentrum av hovedstaden Arrecife, ble boikottet og fremdeles sto tomt, flere år etter at det var ferdigstilt.
Om ettermiddagen kjører vi en tur til lystbåthavnen Puerto Calero, like sør for Puerto del Carmen. Her er et fint lystbåtanlegg. Mellom de flotte dyre yath'ene ser vi en og annen seilbåt av mer beskjedne dimensjoner med utenlandske flagg i hekken. Det er tyskerne som dominerer, men vi ser også en båt med norsk flagg og med OSLO som hjemmehavn. Vi spør forsiktig de bevæpnede vaktene som patruljerer kaiene om å få spasere en tur ut på pirene slik at vi kan ta båtene nærmere i øyesyn. Men det kunne vi ha spart oss. Ikke kunne de et ord engelsk, og kroppsspråket vårt var ikke overbevisende nok til å unngå å bli avvist. Ellers er det her vi kan booke oss inn for en tur med ubåt for den nette sum av 10000,- pct. Eller betale for et minicruise langs kysten med en flott seilkatameran. Vi undersøkte mulighetene for å leie en seilbåt en dag eller to for eventuelt å seile over til Fuerteventura. Vi fikk vite at det kunne la seg gjøre, men de som kunne svare helt sikkert var stengt for dagen. Vi får se, hvis og når vi en gang kommer tilbake og har bedre tid på oss.
Lørdag morgen leverer vi som avtalt inn bilen. Men undersøker hvor mye de skal ha for en dags leie søndag. Vi skal som kjent tilbake til Teguise for å oppleve markedet og har en mistanke om at det vil bli både billigere og mer bekvemt å leie bil fremfor å sitte trengt sammen på en buss . Vi får tilbud om å leie samme bilen for kr. 185,- for denne ene dagen, og siden vi ikke kan møte frem mandag morgen for tilbakelevering, kan vi bare kaste nøkkelen inn et hull i døren.
Lørdag skal vi tilbringe på stranden. Det er jo tross alt dette de fleste som frekventerer Kanariøyene tilbringer dagene med. Vi går til en liten strand mellom gamlebyen og den flere kilometer lange stranden Playa Blanca. Her ser det trivelig ut. Etter å ha sikret oss noen ledige solstoler dukker vaktmannen opp og avkrever oss 300,- pct for hver stol. Det er kr. 15,- og må sies å være en rimelig leie for en hel dag. Da kan vi komme å gå når vi vil.
Vannet holder sine 20 grader, like mye som det omsider kommer opp i her hjemme om sommeren hvis solen finner det for godt å vise seg sammenhengende i 14 dager. Herlig å kunne svømme og kose seg i vannet uten å fryse. Vi er takknemlig for at det er mulig å få et slikt pusterom fri fra hjemlige himmelstrøk med regn og sludd. Det blåser og litt sand driver rundt oss. Vi blir derfor ikke så lenge på stranden som vi hadde tenkt. Antagelig var det bra, for om kvelden ser vi resultatene av at vi har latt våre vinterbleke kropper bli stekt under en varm og klar sol. "Vi er blitt brune", eller i alle fall litt røde. Vi bestemmer oss for at vi også må la solen få slippe til litt i morgen søndag.
På vei inn til markedet i Teguise søndag står det velvillige parkeringsvakter og vinker oss inn på ledige plasser. Vi svinger inn på den første og beste, men ser fort at det er langt å gå inn til byen. Parkeringsvakten ser ikke blid ut når vi svinger ut igjen og kjører videre mot byen. Det viser seg snart at det er ledige plasser med adskillig kortere gå avstand til markedsplassen. Det er altså ingenting å si på næringsvettet til de lokale eierne av ledige plasser. Hele byen er omgjort til markedsplass. Det ser ut til at "alle" på hele Lanzarote er her. Her kan du få kjøpt absolutt alt det du ikke har bruk for og litt til. Fra utallige bord og boder falbys det alle tenkelige varer. Det blåser litt, klokken er 10 om formiddagen og solen har enda ikke fått ordentlig tak. En folkedansgruppe i fargerike drakter opptrer på plassen foran den gamle kirken. Jeg har satt meg ned på muren ved hoveddøren til gudshuset. Randi vandrer alene rundt på jakt etter "godbiter". Vi har avtalt å møtes klokken 1130 . Nå er den 1140. Hun er sikkert blitt opptatt av noe som er verd å ta med hjem til det kalde nord. Nå merker jeg at solen er i ferd med å få tak. Det føles ikke lenger kjølig å gå i T skjorte og shorts. Et litt "hippipreget" par setter seg ned ved siden av meg. Jeg tenker på advarslene vi har fått om å passe godt på vesker og verdisaker. Litt urolig over at det er gått ut over avtalt møtetid reiser jeg meg og "slår et slag" ut på plassen for å "speide" etter Randi samtidig som jeg betrakter musikerne som underholder med Pan fløyte og medbrakt synteziser. Et lett pikk i ryggen. Det er "hippien" som gjør meg oppmerksom på at jeg har glemt å ta med meg strandvesken som jeg vanligvis har hengende over skulderen. Nå ligger den altså igjen på muren, og jeg blir minnet på det gamle ord som sier at "du skal ikke skue hunden på hårene". Randi ankommer med "markedsblikket" i øynene. Hun har sett mye fint men må nok melde pass for det meste siden vi har begrensede transportmuligheter hjem til fedrelandet. Vi rusler ned for å høre på musikantene. Hvem andre enn ekteparet fra Essex som vi møtte her i Teguise torsdag viser stor begeistring for å treffe oss igjen. Gleden er gjensidig. Vi utveksler adresser og blir enige om å kontakte hverandre hvis vi kommer til de respektive land. Selv har han ikke e-mail adresse, men har tilgang til naboens utstyr. Så nå er vi spent på om det kommer en melding med ønske om kontakt.
Det sies at man skal prute til man ser skummet fråde om munnen på selgeren når man er på marked i Teguise. Randi prøver seg så godt hun kan, men må nok innrømme for seg selv at dette er for harde taklinger for en snill og godhjertet dame fra et land ukjent med denne formen for handel. Helt til vi er på vei ut av markedsområdet. Da passerer vi en bod hvor en afrikaner bl.annet kan tilby en lite ukulele. Randi stopper, tar opp ukulelen og gir uttrykk for begeistring for det enkle "søte" instrumentet. "How much"? "3650, but spesial price for you –3200". Randi ser litt tvilende ut. "Very spesial price for you –3000. Randi legger den fra seg og spør hvor mye jeg har igjen av penger. "1500" sier jeg. Selgeren bestyrtet, "no-no, 2500". Vi snur oss for å gå. "okey – okey 2000 for you –veryspesial price". Vi fjerner oss mens jeg begynner å grave i lommeboken. Jeg finner 1600,- pct og sier:"that's all we have". "Okey, for you then, but this is very very spesial. Han rekker oss ukulelen, vi rekker ham pengene, et stort smil og begge parter er fornøyd.
Etter denne opplevelsesrike søndagen var det bare å innse at vårt pusterom i denne annerledes verden av sol, varme og lune kvelder snart var slutt. Vi tok oss en tur på byen, et siste måltid med godt tilberedt sjømat. En innkjøpt vekkeklokke til kr. 25,-, ble stilt inn på vekking klokken 530.
Ankomsten på Flesland var et sjokk. Regn, kuling, på med medbrakt genser og tilbake til den norske hverdagen.
Trøsten var at noen av de vi er så glade i hadde møtt frem på flyplassen. Randi hadde gått litt i forveien. Jeg kom litt etter med fullastet bagasjetrille. Ole Martin (2,5) roper høyt, i det han ser meg: "farmor!!, farfar kommer óg!! " Varmen kommer tilbake, større og sterkere enn den varmen vi nettopp har forlatt.