Klokken 16.05 bakker flyet ut fra terminalen. Flyværet fra Bergen, over Nordsjøen til London er brukbart. Mellom de lette skyene ser vi glimt av rolig hav. Randi føler seg ikke helt trygg i dette flyktige elementet som omgir kloden vår. Hun bærer tydelig preg av at hun ikke er helt på høyde med situasjonen. En av flyvertinnene er observant, og bøyer seg ned for å høre hva som er i veien. Hun får høre om flyskrekk, utrygghet og om gjennomgått flyskrekkurs, som riktignok ikke fjernet flyskrekken, men resulterte i at Randi, på tross av angsten, likevel flyr. Dette poenget går ikke flyvertinnen hus forbi. Hun iler av gårde og kommer tilbake med en flaske champagne som hun spretter og skjenker i hvert vårt glass. Hun vil på vegne av Braathen Safe ønske en modig maur velkommen som passasjer, samtidig som hun forsikrer at vi vil komme trygt frem til London.
En time og 35 minutter etter start parkerer vi på Gatwick South. Toget fra flydokken til ankomsthallen er automatisk, uten fører. Det kommer og går hver 2.min.
Etter passkontroll, uthenting av bagasje og "forsiktig" passering gjennom grønn sone, ønskes vi velkommen av Patrick's blide åsyn . Vi har litt problemer med å finne igjen bilen. Her hjelper det ikke å stole på hukommelse eller intuisjon. I tre store parkeringshus i 12 etasjer er den ene lokaliteten lik den andre .
"We have to get out of this", sier Pat', og snart kjører vi på velkjente veier mot sør. Navn som East Grinstedt, Uckfield, Polegate dukker opp. Vi passerer vakker natur med store bølgende løvskoger, gjennom trivelige landsbyer der det meste ser ut til å være ved det gamle.
Astrid har disket opp med et herlig måltid. Kald chicken, Yorkshire Ham og varme nypoteter. Selv om Astrid var i Norge i fjor, er det mye som skal prates om og kvelden blir kort.
På høydedraget ovenfor Astrid og Pat's resident i Hills Road, er det et stort skogområde, løvskog med et utall av "Public Path" (turstier). Et eldorado for turgåere. Etter frokost søndag tar Pat' og jeg Sherwood med på tur. Sherwood ser ut som en blanding av labrador retriever og rotweiler. "Black banana" som Pat' også kaller den er begynt å trekke på årene, den er blitt 12 år, og Pat' er begynt å forberede seg til den dag hunden ikke er mer.
Bjørnebær er ikke så vanlig å finne i Norge, selv om det forekommer. I skogen her i vestskråningen av "The hills" som omkranser Eastbourne, er det så mye fullmodne bjørnebær at skribenten ikke har sett maken. Bærene er så store og gode at turen gjennom skogen også blir en gastronomisk opplevelse.
Golf er som kjent utbredt på de britiske øyer. Her i Eastbourne skal det være 5 store baner. Den golfbanen som åpenbarer seg etter å ha ruslet en stund gjennom skogen er stor. Banen med bølgende åser er godt besøkt denne søndags formiddagen.
Eastbourne har ingen naturlig havn, slik vi er vant med. I alle år har fiskerne måtte trekke båtene opp på stranden (the beach) når de kom inn for å lande fangsten. Båteierne kunne bare gå ut og komme inn når "the tide" (floen) var på topp. Forskjellen mellom flo og fjære er ca 4 - 5 meter på disse kanter. På østkanten av byen er det nå anlagt en gigantisk båthavn (marina). Det sies at dette er Europas største kunstige havn. De har kort og godt gravet ut et område på flere hundre mål av beachen, gravet en kanal ut til havet, fylt steinmasser (angivelig fra Norge, kanskje fra Eikefet) til en enorm molo, for å beskytte anlegget fra uværet i den engelske kanal, vinterstid . For å sikre forbindelsen mellom havet og marinaen til alle tider er det anlagt to store sluser. Den ene klar for inngående trafikk og den andre klar for utgående trafikk, og visa versa. For båtfrelste nordboere er marinaen et naturlig trekkplaster denne søndagen. Ved bryggen i bassenget er en gammel skotsk ferge plassert og innredet til restaurant. Her hadde vi planer om å ta en tradisjonell liten søndags formiddag drink. Men dessverre er den stengt.
Siden vi er på farten kjører vi til Pevensey Bay, en liten landsby som ligger øst for Eastbourne, mellom Eastbourne og Bexhill on sea. Landsbyen kaller seg "The 1066 village". årstallet viser til året da landsbyen ble etablert i anledning slaget ved Hastings og byggingen av den staselige Normanniske Castle som er landsbyens trekkplaster og stolthet. Slaget ved Hastings i 1066 forandret jo som kjent hele den Engelske historie. Det var den gang Vilhelm Erobreren etablerte seg for godt på de britiske øyer. Gamle kobberstikk viser at festningen den gang sto helt i strandkanten. I de 900 årene som er gått har havet trukket seg tilbake slik at festningen nå står knappe 2 km, vel en miles, fra stranden. Puben "The sixteens centurie" gjør ikke skam på navnet. I en tett og lun atmosfære som bare kan skapes i et hus som har eksistert i siden det sekstende århundre nyter Randi en "sweet martini", Astrid forfrisker seg med et kaldt glass white wine. Som god engelskmann skyller Pat' ned en pint "bitter", mens skribenten som enda ikke har vendt seg til den skarpe smaken av dette tradisjonelle engelske brygget, nøyer seg med et lite glass "lager". Dette med øl er for britene noe hellig. De har nå kapitulert overfor resten av Europa og anvender liter som måleenhet for alt flytende: bensin, syltetøy, melk, maling, vin, mineralvann, vann osv. Men med ølet kom byråkratene i Brussel ingen vei. En Pub med respekt for seg selv vil ikke drømme om å servere halvlitere, nei øl skal være målt i Pint. Dette er til og med lovbestemt. Som han sa den tilårskomne majoren jeg kom i snakk med på pub'en. "slik har det vært og slik skal det være, det er helt utenkelig at en engelskmann ikke skal få "pinten" sin". "Han vil aldri akseptere at ølet skal måles i liter, "never ever" uttalte han i rettferdig harme. Når sant skal sies er forskjellen mellom en pint og en halvliter svært liten. En pint er 1/8 galon altså 0,568 liter, mens en halvliter som kjent bare er 0,500 liter. Om det er de ekstra dråpene øl eller om det er følelser som er utslagsgivende så nekter altså britene å la seg innordne i det europeiske målesystem på dette, for dem, viktige område.
På nabobordet sitter en familie og inntar et "pub meal" til lunsj. Puben reklamerer blant annet med "lokal cod" (lokal torsk). Torsken ser lekker ut, frityrstekt som tradisjonell "fish and chips" men her i tillegg dandert med grønnsaker og frisk salat. Synet av denne lekre fisken får smaksløkene til å våkne, og Randi slår forsiktig frempå om det ikke hadde vært en ide= med en liten lunsj, "når vi likevel sitter her, og fisk er jo så sunt". Astrid på sin side har en roastbiff i ovnen hjemme, og setter liten pris på Randi=s dristige omgang med opparbeidet appetitt. Randis forslag ble nedstemt, men som et plaster på såret, setter vi kursen hjemover til den lovende roastbiff. Mens vi sitter benket rundt det koselige kjøkkenbordet i Hills Road og lar mør roastbiff med mandelpoteter, fløtesaus og skarp eplemost stimulere og tilfredsstille appetitten, er vi glad for at vi klarte å "holde" oss.
Mandag tar vi med oss Sherwood på en spennende tur i "The Wood". Etter hvert som vi kommer dypere inn i skogen kjenner Randi igjen mange trær og busker, som vi betaler planteskolene i dyre dommer for hjemme i Norge.  Dette er skog slik vi sjelden opplever det hjemme på Vestlandet. Bare løvtrær, en frisk og levende skogbunn med et vell av fremmede planter og duftende blomster. I lysningene, ugjennomtrengelige kratt med modne bjørnebær. Vi ser skilt, små diskrete piler som viser vei til landsbyer på andre siden av The Hill. Det er fristende å fortsette vandringen gjennom sør Engelsk natur på sitt aller vakreste, men klokken 13 er Pat' ventet hjem fra jobben. Han skal ta oss ut til lunsj på "The sixteen centurie's inn" i Pevency. Gårsdagens fristende syn av frityrstekt fisk har ikke latt oss få fred.
Fish and chips servert som lekkert "pub meal" kan så absolutt anbefales. Litt spesielt, og neppe vanlig selv i fiskelandet Norge, er det å få snakke med fiskeren som landet fisken denne morgenen. Han forsikret oss om at torsken var tatt rett utenfor Pevency "this bloody night". I en tett og lun atmosfære, som bare kan skapes i et etablissement med tradisjoner flere hundre år tilbake, satt vi alle benket rundt et enkelt men hyggelig bord. Venner og kjente av Astrid og Patrick kom bortom og hilste, satt seg nedpå et kort øyeblikk for å slå av en vennskapelig passiar. Hunden til innehaveren, en ualminnelig fin, sort og hvit Border Collier sitter pent ved siden av bordet og ser på Pat' med "de" øynene. Pat' kan selvfølgelig ikke dy seg. Han lurer en og annen chips og et lite fiskestykke ned til hunden. De andre gjestene sitter og humrer og koser seg på vegne av hunden. En scene som denne ville være ganske utenkelig her i vårt sterile Norge.
Tirsdag har vi planer om å leie en liten bil. Vi vil ta turen østover til byen Rye og kanskje til Cantebury. Selv om vi har frekventert sørkysten mange ganger før, har vi ikke utforsket steder lengre øst enn Hasting. Fra Eastbourne til Cantebury og tilbake er det ca 240 km. Veiene her i England er stort sett svært bra. Det skal derfor lett la seg gjøre å rekke frem og tilbake på dagen.
Pat' har undersøkt litt og vi kjører til en bilforhandler som også leier ut biler. Vi bestiller bilen, en Wauxhall Astra til tirsdag klokken 8.30. Damen bak disken vil ikke uten videre godta mitt førerkort. Hun kan ikke finne bekreftelse på at jeg ikke er prikkbelastet etter engelske regler for "drink and drive". Vi gir damen en omstendelig forklaring av de norske promilleregler, med obligatoriske 21 dagers fengsel og minst 3 år uten førerkort, istedenfor de atskillig mildere engelske reaksjonene med prikkbelastning. Og omsider blir hun overbevist om at vi er et både edruelig og pålitelig menneske som hun trygt kan gi ansvaret for den nette engelskproduserte bilen. I litt forbitret tone ytrer hun til og med ønske om at de engelske reglene på dette område var mer lik de Norske. "Da kunne vi kanskje sluppet å møte "those bloody drunken drivers" på veiene, sier hun i en tone som tydelig tilkjennegir at hun har en del erfaringer som hun helst ville vært foruten.
Bilen er klar da jeg ankommer firmaet klokken 8.30 neste morgen. For å finne tilbake til Hill Road kjører jeg først til "The Sea front" , den ca 6 km lange avenyen som går langs stranden i Eastbourne. Det er promenade og strand på ene siden av veien, og hoteller i alle størrelser og med forskjellig standard på andre siden. Fra Sea front har jeg merket meg et punkt i the Hill like overfor Hill Road. Fra utgangspunktet "krysser" jeg meg frem gjennom gatene, mens jeg hele tiden passer på å komme nærmere mitt siktepunkt. Etter noen "kryss" gjennom ukjente gater ser jeg omsider skiltet "Victoria drive", og jeg vet hvor jeg er.
I elleve tiden tirsdag kjører vi fra Hill Road. Turen langs sjøen fra Eastbourne, gjennom Pevensy og Bexhill on Sea til Hastings har vi kjørt før. Men også denne gangen lar vi oss begeistre over frodig natur, velstelte hager og veier. Hele området bærer preg av nærhet til sjøen. Dette er et stykke England hvor folk trives.
Når vi nærmer oss Rye kjører vi først ned til Rye Harbor. Havnen viser seg å være en elv, eller kanal som bukter seg et stykke inn i landet. Det er lavvann og derfor praktisk talt tørr elvebunn. Langs elvebredden er det fortøyd tett i tett med båter. Motorbåter og seilbåter med dype kjøler står tørt på elvens mudderbunn. Båteierne kan nok ikke ta ut på tur når som helst slik vi kan det hjemme. De må nok vente på "the tide". Her må de passe tiden og tilpasse båtlivet etter flo og fjære.
Byen Rye ligner mange av byene vi har sett i utkanten av Yorkshiredales. Pittoresk, med trange gater, gamle hus bygget av naturstein eller som bindingsverk. Nå i oktober er turiststrømmen på hell. Vi slipper å gå i kø. Det er behagelig rommelig både i gatene og i de forretningene som blir besøkt. Etter å ha sett oss litt rundt smetter vi inn på Hotellet "Georg" i byens handlegate. Vi var innom litt tidligere for å forhøre oss om en aldri så liten lunsj. Men hotellets hovmester anbefaler oss å komme tilbake om ca. en halv time. De har nettopp tatt imot et reiseselskap som skal bevertes i hotellets bar. Vi må selvfølgelig sette oss ned, men han kan ikke love noe måltid før om ca 20 minutter. En slik høflig , ærlig og hyggelig mottagelse, honorerer vi på vår side med å foretrekke "The George=s" lune spisesal fremfor andre fristende spisesteder. Vi ble ikke skuffet. En lekker tilberedt tallerken med "lokal seafood", bestående av "deep fryed" fisk, reker, kreps og skjell skylles ned med "sweet whitevine" til Randi og et glass "lager" til skribenten. Prisen for en slik lekker lunsj for to inkl. øl og to glass vin. er ca ,15, dvs ca kr. 160,-, ikke verst.
Før vi kjører videre har Randi plukket ut to butikker som hun gjerne vil handle med. I en  interiørhandel treffer hun på en svensk ekspeditør. Den svenske damen avslørte seg ved å bruke mange svenske ord når hun skulle fortelle om varenes fortreffeligheter. Hun ble ikke lite overrasket da hun ble oppmerksom på at ordene hun brukte var velkjente for kunden.
Skribenten kan vanligvis styre sin begeistring over å oppsøke forretninger som selger annet enn maskinverktøy og båtutstyr. Han tok seg derfor en besøkrunde i gatens puber for å drikke, ikke øl, vi skulle jo kjøre videre. Nei, målet var å få seg en sterk og god kopp ekte engelsk te. I to puber ble jeg sett på som et rart dyr når jeg fremførte mitt beskjedne ærend. Litt artig, men jeg fikk faktisk følelsen av å være en særling som kunne finne på å spørre etter te på et sådant sted. I en bakhage, i et bitte lite værelse med plass til fire små runde bord annonserte  med "Thea room". I rommet satt det tre unge, typisk engelske damer og nippet til hver sin kopp tradisjonell engelsk ettermiddags drikk. Jeg satt meg ned og fikk servert en knallsterk the med skikkelig smak, slik man bare får det servert i landet som har vist å sette pris på denne drikken i generasjoner.
Etter handlingen, på vei tilbake i bilen, og på jakt etter et veikart, dumper vi inn i en forretning der eieren umiddelbart og begeistret spør om vi er fra Stavanger. Det viser seg at han var i Stavanger, som RAF soldat en gang i 1952, på fellesøvelse med det Norske Flyvåpen. "Brave people you Norwegian=s. You did a good job, getting the german bastards out of your country". "Yes", sier jeg, but it was you Brittan who really did the job", og jeg har fått en venn for livet.
Klokken er blitt 1700 mens vi kjører videre mot Cantebury. Det er svært stor motgående trafikk på de relativt smale tofelts veiene her i sør. Planen var å kjøre gjennom Folkstone til Dover for der å følge hovedveien A20 mot Cantebury, men i utkanten av Folkestone oppdager plutselig Randi et lite skilt med "B 2068 to Cantebury". Vi svinger inn på en smal vei, omkranset av typisk Engelske hekker. Her har ikke Hordaland Veikontor vært med sine giftige sprøytemidler eller sine dramatiske "grentyggere" betjent av offentlig ansatte vandaler. Her er hekkene pent klippet og nennsomt stelt, til glede for fastboende og veifarende. Nå kjører vi gjennom Kents innland, med bølgende marker og jordbruksland så langt øyet rekker. De enorme åkrene er pent oppstykket av hekker som ser ut til å være stelt gjennom generasjoner. Veien er smal men med få svinger. Vi kan derfor holde bra fart, og har litt dagslys igjen mens vi parkerer i Cantebury sentrum.
Den enorme Cantebury Katedral er et imponerende byggverk. Vi er dessverre for sen til å kunne gå inn i herligheten, men vi spaserer rundt byggverket på hellig historisk grunn. Vi møter svært mange unge mennesker. Det viser seg at universitetet holder til i de mange gamle ærverdige bygninger som omkranser katedralen. Mens vi rusler gjennom gatene der flere hundre års tradisjoner og historie både føles og sees, kommer vi på det samtidig. Dette har vi sett før. Cantebury har svært mange likhetstrekk med Cambridge. Samme arkitektur, gamle ærverdig bygninger og mange ungdommer som er svært tydelig i bybildet. Begge byene er viktige universitetsbyer.
Det er blitt mørkt og vi starter på hjemturen. Det engelske veinettet med nøyaktig og logisk skilting gjør det til en lek å finne ut av byen og inn på riktig vei gjennom Ashford til Rye. Selv om det er et utall kryssende veier og "roundeboats" er vi hele tiden trygg på å være på rett vei. Etter Hastings er vi på "kjente stier" og kan nesten kjøre i "blinde". Etter å ha kommet til Eastbourne får vi litt problemer med å orientere oss i forhold til Hill Road. Vi kjører til "Seafront" øst, og tråkler oss gjennom gatene. Men uten synlige landemerker må vi kapitulere og ta frem det medbrakte bykartet. Klokken 2130 parkerer vi utenfor vår midlertidige residens.
Vi blir som ventet møtt med spørsmålet "hvor har dere vært, hvorfor er dere så sene? dere kunne ringt". Vi kunne ringt, men mobiltelefonen vår var uten strøm, og leiebilen hadde ikke montert "sigarettenner uttak", antagelig fordi bilen var utstyrt med en stor plakat med røyking forbudt. At uttak for sigarettenner kan brukes til andre ting enn å fyre opp sigaretter med hadde ingen tenkt på. I Hastings, ca en time fra Eastbourne prøvde vi å ringe fra en telefonkiosk på Seafront. Men noe var feil siden vi ved hvert forsøk fikk meldingen "wrong number". At en støyende ungdomgjeng begynte å interessere seg for oss gjorde at vi trakk oss hurtig inn i bilen og forlot den litt "glorete" badebyen uten å ha fått "meldt fra hvor vi var".
Neste morgen, onsdag, kjører Pat' foran og jeg etter i morgenrushet for å levere bilen tilbake. Damen som lånte ut bilen dagen før var ikke kommet enda, hun måtte være forsinket ble det sagt. Dermed kunne de ,50 depositum ikke utbetales før senere. At depositumet kunne utbetales da jeg returnerte ut på ettermiddagen, sier litt om et system som trenger oppmyking.
Handledag hører med når vi er i Eastbourne. På varehuset ESK har Randi tendenser til å gå i spinn. Alle varer er "halv pris" . Aredale Center i sentrum av Eastbourne inneholder alle de "tradisjonelle" kjente butikkjedene vi har sett i England de siste 30 år. Nå er de modernisert og "kontinentisert" slik at det vi tidligere opplevde som egenart er borte. Et supermarked her ligner til forveksling et hvilket som helst supermarked i Norge.
Astrid disker opp med et herremåltid. Den store dag skal feires, riktignok ca 1 måned for tidlig. Randi slår på glasset og forlanger ordet. Hun forteller Astrid og Patrick hvor glade vi er i dem, om hvordan det alltid har vært en fest å få være på besrk hos dem. Hun hilser fra Bjarte og Erik som alltid har hatt Astrid som sin favorittante, og som har mange gode barndomsminner fra de gangene vi var i England på besrk. Randi hilser også fra slekt og venner i Norge som har vært så heldig å få treffe Astrid de gangene hun har vært på besrk i gamlelandet.
Klokken 830 torsdag er vi på vei mot Gatwick. Flyet skal gå klokken 1100. Patrick er sjåfør også i dag. Det er mye trafikk men en så stødig sjåfør som han har ingen problemer med å finne den rette innkjørselen slik at vi kan stable bagasje på trillevogn og gi oss i vei i dette mylderet av mennesker som er på farten. Vi ser skilt med avgang til Madeira, Buenes Aires, Sidney osv, og vi aner at vår hjemlige flyplass Flesland, for utlendinger fortoner seg som en middels trikkeholdeplass, i forhold til dette internasjonale konglomerat.
Turen over Nordsjøen forløper uten dramatikk av noe slag. Vi mellomlander i Stavanger, men snart er vi på hjemlig grunn

Til hovedside.