Turister i egen by!

Einar Aasmul

Turtelleren viser 1700 o/min. Det rusler og går i 6,5 knop, innover byfjorden. Den ligger som et speil.
Som vanlig når vi har bestemt oss for å reise på tur med båt, kommer vi oss av gårde 3-4 timer etter det som opprinnelig var bestemt. Det er jo så mye som skal gjøres, vanne blomster, rydde opp i et hus som er preget av at beboerne har ferie. Det skal handles, båten skal stues, og når vi endelig er klar skal det ringes til familie og kjente som har krav på å få  melding  om hvor vi har tenkt oss, og om hvordan de kan komme i kontakt med oss.
Siden det er blitt senere enn planlagt er det også slutt med den fine solgangsbrisen som var planen skulle bringe oss komfortabelt til første stopp, feriebyen Bergen. Vi må derfor nøye oss med det nest beste, Volvo Penta med 23 tilårskommende hestekrefter. På bryggen, like utfor den arkitektoniske bastarden  Promenaden  finner vi ledig kaiplass. En velvillig ivrig sjel på kaien vinker og gjør det klart at han står til tjeneste med fortøyningene. Det viser seg at det er den tidligere eier av båten, Markus Hordvik. Han kaller fremdeles båten for  Pernille , selv om den nå i noen år har "lyet" navnet Randine . Vi tilgir ham så gjerne, for vi ser at det er med ikke liten grad av vemod han saumfarer båten for å se om vi har stelt pent med den. Omsider får vi signaler om at vi er godkjent, og han ønsker oss fortsatt lykke til med båt og ferie.

Frode, Randis nevø er gressenkemann, og feirer 40 års dagen sin "på byen" med herrefølge. Broren Rune stiller med medbragt kvinnelig samboer. På sin vandring kailangs, oppdager de hvilket celebert besøk Bergen har fått, og selskapet inviteres ombord til en aldri så liten forfriskning. Stemningen er løftet under ombordstigningen, og blir ikke lavere når det blir servert hjemmelaget rødvin i skipets drammeglass. Som det blir sagt, det er ikke størrelsen det kommer an på ..

Vi får en allsidig samtale med forelesninger om bl.annet  healing ,  årsaken til forurensningen av byfjorden  og en innføring i båtkjøp og stell av tresnekke når man er enslig mor med to barn.

Torsdagen er blitt noen timer gammel når vi tørner ut, vi sover jo så godt ombord.

I en av bryggefasadene til SAS hotellet, holder som kjent baker Brun til, en institusjon som vet hvordan de skal markedsføre nybakt morgenbrød. Vi lar oss som alltid friste av velduftende bakverk til priser som et supermarked ikke kunne drømme om å oppnå. Båtfrokosten er ulik den vi til vanlig nyter. Den er nok også litt mindre sunn, men så har vi det til gjengjeld så trivelig der vi sitter i solskinnet i cockpiten og nipper til en kopp kaffe, speilegget og baconet er ferdig stekt og vi aner et aldri så lite snev av eia var vi der  fra de hastig forbipasserende, yrkesaktive byens borgere.

I båten innenfor oss ferierer et ektepar med flere små barn i en cabincruiser av den litt robuste hurtiggårende sorten. De er fra Bodø, og har 3 ukers ferie pluss 1 måneds farspermisjon. Som han sier skipperen: "når far har permisjon er det han som bestemmer hvordan tiden skal brukes" . De skal "kjøre" langs kysten til Danmark og har tenkt å "peise" til Haugesund i dag.

Klokken 11 løser de fortøyningene og vi flytter inn til kaikanten.

Madam Bergens fiskekaker er obligatorisk spise når vi besøker byen. Dette gjelder i særlig grad når vi er i båt. Det er utrolig hvor mange av sorten det går an å sette til livs. Når vi kommer med vår anmodning om et antall "med lunk" med servietter, spør betjeningen om vi har familietreff i byen.

Som turister i egen by går vi og rusler opp Nordre Kleivesmug. I øvre delen, like før vi trakker ut i Stølegaten, treffer vi en eldre mann i ferd med å sette ut bosspannet. En kort vennlig bemerkning fra Randi er nok til å sette i gang en halvtimes prat med en veteran som har mye å fortelle. Han gikk av som Overkontrollør på Sporveien for snart 30 år siden. Det viser seg at han er 93 år og har bodd i samme smuget i 73 år. Han kjente godt Harald og Alfhild Eliassen som bodde i huset vis a vis. Deres sønn, skribentens tremenning, Tor var en riktig rakker  "vet dokkar ka, han plukket ut all kitten av et nykittet kjellervindu som eg hadde skiftet ut fordi nokken av guttene i gaten hadde knust det". " Eg tro'kje det var Toren så hadde knust det, for det va'kje nokke ondt i an".

Veteranen kunne fortelle at hver familie den gangen vanligvis disponerte ett og et halvt værelse. Noen av familiene kunne telle opp til 10 personer med stort og smått. Han selv hadde flyttet til "Kleiven" da han giftet seg. "Det va kånen sine foreldre sitt hus". Selv var han en av 9 søsken. "Vi hadde et stort flott hus i nærheten av Løbergsveien, nærmere bestemt i Skrivergaten " . "Forresten har det bodd mange storfolk her i smuget". "Der bodde det en eiendomsmegler, og der bodde havnefogd Tiedemann, så kom ikkje der ". Selv var han kontorutdannet, "men du vet, i 30 årene måtte vi ta det så bød seg, så eg begynte som konduktør, men forsatte som vognfører, både på de gamle trikkene med åpen perrong, og i de nye der vi kunne sitte i komfortable seter, akkurat så kontorfolk ". " Vi jobbet forresten 48 timer uke den gangen, hadde fri en dag hver fjortende dag og hver tredje søndag ". " Ja det var andre tider då ". "I dag får de overtid bare de e' på jobben etter klokken tre om ettermiddagen, ja eg vet ikkje eg, men det e' nokke gale et sted".

En datter døde nettopp 73 år gammel, en annen datter døde i 91 i Amerika. Hun var "godt" gift med en Amerikaner. "Han hadde forresten en "svera" farm . Han og "kånen" hadde mange ganger vært "over der" for å besøke barnebarn og barnebarns barn. De hadde forresten besøkt de fleste land i Europa, og noen i Nord-Afrika. Det var det feriene ble brukt til, særlig etter han var blitt pensjonist.

Etter en god halvtimes prat sier vi farvel og vandrer videre ned Steinkjellegaten. I løpet av 5 minutter treffer vi kjente, en kursdeltaker fra 10 15 år tilbake, som den gang ble innviet i hydraulikkens hemmeligheter, og en av årets elever på elektromekanisk linje, Kyrre, han står på farten til å reise til Marseille sammen med en kamerat.

Øvregaten er ikke som før. Puber og eksotiske butikker ligger som perler på en snor. Utenfor en antikvitetsbutikk stopper vi opp litt. Like bortenfor oss går pubdøren opp og det "raser" ut 4-5 ungdommer i lett bedugget tilstand. En av ungdommene, snauklipt etter årets mote går tett opp til meg, peker og sier "se te' å klipp av deg det der lange håret og kom deg i arbeid ". Min reaksjon var nok ikke som ventet, lattermild tok jeg meg til "krøllene" og sa "det har du jaggu meg rette i". Overrasket over at jeg ikke reagerte med å bli fornærmet, snur han seg til svirebrødrene og utbryter " åsså ler'an".

Kveldens middag inntar vi på "Zakkens" Pasta Basta . Her får vi den beste pasta vi har smakt til nå. Båndspagetti i en nydelig fløtesaus, med krabbe, blåskjell, kamskjell og reker. Kr. 90,- for denne delikatessen er ingenting å si på.

Natt til Fredag våkner vi i firetiden av at det legger seg en båt på utsiden. Det er tydeligvis siviliserte sjøfarende, for kort tid etter er det så rolig at vi kan drømme videre.

Fredag morgen er våt, men ut på formiddagen letter det og vi bestemmer oss for Fløyen. Det er en skam å bekjenne, med det er antagelig 20 år siden sist vi frekventerte byens severdighet fremfor noen. Fløybanen er omtrent så  "nifs" som vi husker. Både i vognen opp og på toppen svirrer det av utenlandsk tungemål, engelsk, fransk, japansk osv. Som norske føler vi oss faktisk litt sjeldne og eksotiske.

Innover spaserveiene til Skomakerdiket er det like idyllisk som vi husker. På vår vandring rundt vannet treffer vi på et ungt par som , usjenert og splitter nakne sitter ute i vannet. På Randis spørsmål om de leker vannliljer, svarer kvinnen på klingende dansk "det er sgu' litt forfriskende". Vår naturlige sjenanse får oss til å trekke oss fra videre konversasjon. Med et "god fornøyelse" spaserer vi videre til den nå nedlagte hoppbakken "Granbakken". Her minnes skribenten sitt første og siste hopp i " stor bakke". I 18 års alderen var han like oppsatt på å gjøre inntrykk på damene som nå. En kamerat hadde hoppski og var en habil hopper etter den tids målestokk. På hoppkveldene i Granbakken samlet det seg alltid litt tilskuere, særlig unge damer i den "rette" alder. Tilskuerne hadde selvsagt oppmerksomheten sin rettet mot de tøffe utøverne av hoppsporten. Det var derfor ikke fritt for at en viss 18 åring følte seg litt utenfor. For å bøte på dette, og i et forsøk på å få del i den feminine oppmerksomhet kommer det derfor spontant "Olaf, får eg låne skiene dine?". Litt forbauset og forfjamset svarer han " ja bare ta de". 18 åringen som står på toppen, uten mulighet til å trekke seg, har aldri, verken før eller siden vært så redd. At han klarte å sette utfor skyldtes ene og alene at frykten, for hva de andre ville si hvis han trakk seg, var større. Det gikk bra, selv om "svevet" endte med knall og fall like nedfor kulen. Resten av kvelden var reddet, det var godt å føle seg som midtpunktet for oppmerksomheten.

På vei ned mot Fløystasjonen igjen minnes skribenten at han som 14 åring klatret opp i et høyt grantre, utnyttet sine eminente evner som imitator av brunstig gjøk, for deretter å bli vitne til godtroende mennesker som stilte seg under trærne og høylytt ga uttrykk for ønsker om et godt liv både for seg selv og andre.

På banen ned mot byen, innleder Randi, sin vane tro, samtaler med sine medpassasjerer. Det viser seg at vi er i samme kupe' som et par fra Perth i Australia, et par fra Minneapolis i USA og et par fra Somerset i England. Da disse ble oppmerksom på at Randi hadde en søster som bodde i Eastbourne, på sørkysten av England, koblet de på sin side Randi med en av reisefølget som vitterlig bodde i Eastbourne. Det viste seg forresten at hennes far hadde vært bestyrer for røntgenavdelingen på det sykehuset som Randi arbeidet på som 18 åring.

Tid for lunsj, hva skal vi velge i dag. Tanken på Holbergstuen gir så gode vibrasjoner at vi styrer inn på den tradisjonsrike skjenkestuen. Menyen er tradisjonell, selvfølgelig. A Dagens  er en grilltallerken som viser seg å være en helt alminnelig sommerkotelett med bakt potet. Randi vil gjerne ha biff, en tradisjonell biff, ikke pepperbiff eller annet eksotisk som er beskrevet i menyen. Servitøren er stram i masken og svært A nebbete . Hun gjør Randi oppmerksom på at hun "versågod" får velge blant de varianter som er beskrevet . Det er ikke rom for noe valg utover standard meny. Randi gjør henne derfor oppmerksom på dette ikke er en tone vi er vant til. Etter en stund kommer servitøren tilbake, hun beklager måten hun opptrådte på, og forklarer det med at en nær venn av henne døde dagen før. Hun takker samtidig Randi for måten hun sa i fra på. De blir raskt enig om en tilfredsstillende biffvariant.

Lørdag tar vi det "helt med ro". Det er varmt og fint. Vi prater med ekteparet i nabobåten. Det var de som vekket oss klokken 4 fredag morgen. De hadde hatt en tøff tur over Nordsjøen, med kraftig østlig motvind slik at " motoring"  var eneste løsningen hvis de skulle rekke over i rimelig tid. De hadde derfor hatt stampesjø og overvann nesten hele tiden, og den kvinnelige del av mannskapet hadde vært sterkt plaget av sjøsyke. "The North sea, never more", var hennes valgspråk for tiden.

Ekteparet var fra Glasgow, i 60 årene og nylig pensjonert, han var professor i sosialantropologi, og sterkt interessert i middelalderkirker.

De hadde startet fra Glasgow for 14 dager siden, men under overfarten til Orknøyene hadde vannpumpen begynt å lekke slik at de ikke kunne fortsette uten reparasjon. Etter 8 dagers venting på reservedeler i en liten fiskerlandsby hadde de fått nok av Orknøyene for en stund. En trasig start på ferien med andre ord. Planene deres var å seile videre ned langs vestlandskysten, over til Danmark og inn i Limfjorden der de skulle treffe venner.

Lørdags kveld er lørdags kveld, også ved bryggen i Bergen.

Dagene vi har tilbrakt her ved bryggen ved kaien, har vært fredelige, ikke minst om natten. Det har vært anledning til å få sove i ro og fred med siviliserte båtfolk liggende på alle kanter. Det eneste som forstyrrer er byens oppveiing . Når støyen fra trafikken øker gradvis på fra kl 6 til 8 er det til slutt som en kraftig fossedur.

Vi får et lite forvarsel lørdag ettermiddag. En trebåt, halvplaner, hjemmehørende på søre del av Radøy legger til ved kaien like utenfor oss. Mannskapet er ungdommer i 18-25 års alderen. Jeg kjenner noen av dem som kjekke greie ungdommer i edru tilstand. Det er mange av dem, så mange at de befolker farkosten både på utsiden og innsiden. Utover kvelden blir det drukket tett. Og som gode gutter er det nå på tide å gi lyd fra seg. Utover kvelden og natten blir det pratet, sunget og ikke minst skreket. Alminnelig folkeskikk glimrer med sitt fravær. Det som forundrer er hvorfor ungdommene skulle til byen for å feste. De setter ikke foten på land, noen av dem, så lenge vi observerer. Det er mulig at de våger seg opp på kaikanten ut på natten mens de har drukket seg ordentlig til mot, men oppe i byen der de øvrige festlighetene foregår våger de seg tilsynelatende ikke.

Ut på natten, i tretiden, kler jeg på meg, går på dekk og prøver å få i stand en dialog. Jeg spør om de ikke kan dempe seg litt slik at folk i de omkringliggende båter kan få seg litt nattero. En av ungdommene, som antagelig synes at det er " jevt " å være i båt for en gang skyld kommer da med følgende bidrag til dialogen "har du aldri vært på båttur du ?". Etter slike åndfullheter gir jeg opp, og ut på morgenkvisten roer det seg. Antagelig for å slippe å bli lynsjet av de omkringliggende lar de fortøyningene gå ved 7 tiden.

Morgenstellet på Bergen havn var sterkt forsinket denne søndags morgenen.

Til hovedside