"Radøy  rundt"

Einar Aasmul.  201002

Det er tidlig dag. S/B Randine, vår 24 år gamle Vindø 40 og jeg "rusler" nordover Radsundet. Denne fine onsdagen i midten av September 2002 skal vi seile rundt Radøy. Jeg har undervisningsfri, og skulle egentlig brukt dagen hjemme til planlegging og forberedelse. Det får vente til kvelden.
Seile og seile! Fjorden ligger speilblank, ikke en krusning. Det er derfor den alderstegne Volvo Penta'en som må besørge fremdriften i dag. Den hadde litt "tungt" for det denne morgenen. Særdeles lav kompresjon i forre sylinder gjør at det tar litt tid før dieselen som sprøytes inn begynner å brenne og gi kraft og turtall. Den aktre sylinderen må gjøre jobben de første hundre omdreiningene. Det blir derfor et lokalt "tåketeppe" når den gjenstridige sylinderen endelig begynner å jobbe. Det står på et minutt eller så. Etter det oppfører Volvoen seg helt eksemplarisk.
Ved 1800 o/min viser loggen litt i overkant av 6 kn. Jeg tar en sjekk. Tar tiden mellom lykten ved Storheimstø og Lyseknappen. I følge beregningen er fart over bunn 5,8 kn.
Det yrende livet som utspiller seg på Festo kaien og i butikken om sommeren er over for i år.
Jeg har hele kaien for meg selv, og det er ingen trengsel mellom reolene i butikken når jeg går rundt og plukker med meg litt proviant og dagens aviser.
Snart passerer jeg "Bispen", denne lett kjennelige lykten som "troner" på sokkelen sin, og viser vei nordover Lurefjorden.
På min styrbord side har jeg det som på folkemunne kalles "Dronningkaien". Navnet fikk kaien etter at dronning Sonja gjestet Lygra med stor virak for en tid tilbake. Lyngheisenteret, dette unike anlegget som kjemper en kamp om statlig oppmerksomhet og penger, strekker seg fra ytterste del av Lygra, ned til det trange og grunne sundet som går mellom Lygra og Lygrakalven.. Anerkjennelse både internasjonalt og nasjonalt er det som kjent ikke mangel på. Det som mangler er at de sentrale myndigheter erkjenner sitt ansvar også for denne del av vår kulturarv, og bevilger de nødvendige millioner for å holde anlegget i drift.
På min babord side passerer jeg Rådmannsholmene . Disse perlene var i medias søkelys nå i sommer. Årsaken var at eieren og Radøy kommunes kulturetat strides om hva som er innmark og hva som er utmark. Det er eierens bortvising av båtturister som er foranledningen til den negative oppmerksomheten. Antagelig kan striden løses med litt smidighet fra begge parter og ved at båtturistene viser folkeskikk når de frekventerer naturperlene.
Det er fremdeles helt stille idet vi passerer Fesøy. Volvoen rusler og går. Får solen ordentlig tak, slik det nå ser ut, er det et håp om en god solgangsbris i Hjeltefjorden. Jeg vil da få behagelig slør og lens hjemover.
Utenfor innløpet til Litlelindås er det hektisk aktivitet i luften. En sjark har tydeligvis fått fangst . Nå deler den godene med luftens lasaroner, fuglene som Børretzen, med glimt i øyet, sier han hater.
Straume forsvarer navnet sitt i dag. Det står en kraftig sørgående strøm i sundet. Loggen viser 6 kn, men i forhold til land avanserer vi neppe med mer enn 1-2 kn.
De to skjærene på styrbord side i leien fra sør inn til Rossneset er merket med tynne lave jernstenger. De har stått på samme måten i et halvt århundre. Kanskje det er på tide å fornye merkingen slik at de også er synlige i vær som gir mindre sikt enn i dag?
Vi passerer Rossnes og "Notneset", hvor jeg for svært mange år siden hentet meg mang en torskemiddag med slukstang.
Like før vi kommer til "Taren", grunnen der palen og lyren går i kø på fine sommerkvelder, dreier vi av mot vest.
Valget stod mellom å gå for motor gjennom Syltasundet, eller å fortsette mot nordvest ut i fjorden ved Kyrkjeflu, det kjente rundingsmerket under den årvisse høststormseilas. Hvis solgangsbrisen nå hadde vært merkbar ville jeg valgt det siste alternativet for å få en ekstra lang og god seilas sørover Hjeltafjorden. Men vinden glimrer med sitt fravær. Det er absolutt helt stille.
 Synet som møtte meg i det jeg gikk med kurs mot seglmerket ved Syltasundet overgår det meste av det jeg har sett av naturskjønnhet. På  bildet har jeg prøvd å formidle det uendelig vakre synet av lave holmer i helt stille sjø. I det fjerne, i disen ser vi antydning til Fedjelandet. Og vi aner Holmengrå langt der nord. Kanskje er jeg så heldig med bildet at noen av de følelsene som huserte inne i meg ved synet også formidles .
Syltasundet og leden mot Marøy er velkjent for mange som ferdes i våre farvann. Her finnes utallige holmer og bukter godt skjermet mot de fleste vindretninger. Når man er i  beit for en trygg og god uthavn er det bare å kikke litt i kartet, og velge "på øverste hylle".
Lakseslakteriet på Marøy syder av aktivitet. Det ligger en stor brønnbåt ved kaien og losser sin sprell levende last. Anlegget her på Marøy er en av 3 store fiskebedrifter som er etablert og driver godt her i nordre del av Radøy . Det er respektabelt og ikke så lite fremtidsrettet av en liten kommune å være så godt representert i det som anses som Norges viktigste fastlandsnæring.
Ut Onglesundet full av forhåpninger. Er solgangsbrisen etablert ? Jeg aner krusninger på fjorden. Seilene er gjort klare. Den store genoaen er hektet på forstaget. Skjøtene er klargjort. Jeg sysler med tanken å gå i gang med å rigge til spinnakeren, noe jeg ellers kvir meg til når jeg er alene.
Men hva er dette? Vinden har ikke fulgt oppskriften. Den nordlige solgangsvinden jeg hadde regnet med er fraværende. Istedenfor står det en flau bris fra sørøst, svært flau når sant skal sies.
Godt klar av Marøyboen krysser jeg i 2-3 kn over mot Hjelme på Øygardsiden. Solen har nå fått tak. Det er varmt og deilig. Midtfjords får jeg sørgående hurtigrute på min styrbord side. I  det den er på høyde med oss, ca 20 meter borte tar jeg i min begeistring frem mitt gamle messing signalhorn og spiller en fanfare for det flotte skipet. Jeg får svar. De av passasjerene som står langs rekken vinker heftig. Fra skipet kommer det et kort, kraftig støt i fløyten.
Jeg slår litt nord for gamle Hjelme kirke. Med kurs mot Uttoska blir vinden gradvis lettere. Det er så vidt det går. Snart må jeg gi opp seilene og starte spetakkelet igjen.
To små makreller har latt seg friste av sluken som hang ute på vei over fjorden. Stekt fersk makrell på ferskt brød gjør turen langs Toskalandet og inn Mangersfjorden til en nytelse, selv om det nå er Volvoen som gir fremdrift.
I Bogastraumen ligger det som vanlig båter med snørene ute. Det er noen år siden dette var min favorittfiskeplass. Jeg lurer på om det har vært forandring i fiskemengden etter at 6 meter grunnen sør i sundet ble skutt vekk for å gi seilingsled til større fartøy. Den største forandringen for oss som bor lenger inne ved Kvednafjorden er at vi ofte får gleden av å bivåne Hurtigruten på sin vei fra og til Bergen.
Endelig, etter at solen har jobbet med å få opp temperaturen i de indre fjordstrøk, er det nå begynt å strømme luft fra de ytre deler av kysten mot innlandet. Det er denne solgangsvinden som nå gir meg platt lens inn Radfjorden. Jeg sprir genoaen og fanger det som er av vind. Dette gir meg behagelige 3-4 kn. på vei forbi Sæbøholmene og industrianlegget på Vetås.
Klokken er over 17⁰⁰ når Volvoen igjen overtar for å bringe oss gjennom vestre løpet til vår faste kaiplass i Alverstraumen .
 

Tilbake til hovedside.