Statsraaden

"Hvilken vakt vil du ha?". "Jeg tar det jeg får".
Skipssersjanten på Statsråd Lehmkuhl gløtter opp og ser en lite kravstor, men forventningsfull medseiler.
"Nå skal vi se--, du kan ta grønn vakt, altså 4 til 8 vakten.
61 medseilere "sjekker inn". Står på rekke og rad, får tildelt vakt og dermed sovekvarter på banjeren.

Vi er altså inndelt i vakter. Jeg skal gå fra kl. 16 til 20 om ettermiddagen og fra kl. 4 til 8 om morgenen. Vi skal så langt det er mulig delta i den daglige drift av skipet.

Presis kl 10 Fredag 18 mai 2001 blir fortøyningene tatt. En bukserbåt drar oss fra kai. På Sandviksflaket blir vi liggende. Kapteinen opplyser at det vil bli en ¾ t gjennomgang av sikkerhetsrutinene om bord. Gjennomgangen består i at mannskapet demonstrerer hva deres oppgaver er ved en eventuell alarm. Samtidig blir vi medseilere tildelt oppstillingsplass hvis alarmen går. Betryggende og grundig.

Men hva gjør jeg her om bord. Toktet "I vesterled" skal føre oss til Orknøyene og Shetland. En gammel drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse. To drømmer egentlig. Jeg har alltid ønsket å få se øyene i vest. Siden de ligger litt ulagelig til, har jeg hittil ikke hatt særlig håp om å få oppfylt drømmen. Den andre drømmen er å få seile med et stort seilskip på det åpne hav, få en annerledes seileropplevelse enn den jeg får når jeg seiler på egen kjøl i de vestlandske farvann.

Det ligger en liflig duft over hele skipet. På vei ut fra Bergen har byssemannskapet stått på. Vi er i Kobbeleien og tiden for lunch nærmer seg. Buffeen står ikke tilbake for noe. Det smaker godt med en varmrett og fløtegratinerte poteter.
Jeg kaster et blikk ut ventilen. Vi passerer Raunane fyr utenfor Hjellestad. Om en halv time er vi i rom sjø.

Kl. 13 er det infomøte. Vi får inngående kjennskap til skipets rutiner, om spisetider, hvordan vi skal "te" oss for at alle, både medseilere og mannskap, skal få en trivelig tid om bord. Fra seilkøyen blir det langet opp hengekøyer. Plass til å henge den opp er vi allerede tilvist. De fleste henger opp køyen og prøveligger. Det blir spennende å se om det blir mulig å få sove. Grønn vakt (4-8) og rød vakt (12-4) kan la køyen henge permanent. Blå vakt (8-12) "kremvakten" må rigge ned køyen. Det blir nemlig spist på den delen av banjeren som er blå vakt sitt kvarter. Dette er antagelig "straffen" blå vakt får for å ha en gunstig, "normal" tid på vakt.

Klokken er 14. Vi er i rom sjø. Har ikke satt seil. Hva venter vi på ? Vinden er frisk, den stå ca 60 grader inn fra baugen. Det er overskyet, litt regn i luften, og moderat bølgehøyden.

Kl 17³⁰. Vi går fremdeles for maskin. Vindretningen er NW, en ulagelig vindretning for den kursen vi må holde for å nå Kirkwall på Orknøyene i tide. Det går opp for meg at vi er ikke bare "ute for å seile", men vi har en rute å holde. Jeg antar, håper at vi holder en litt for nordlig kurs slik at vi får tatt høyde og kan sette seil ut på natten.

"Ut å gå på brannvakt", den gamle sangen har fått ny aktualitet. Å gå brannvakt innebærer å trave rundt på skipet med lommelykt "stafettpinne" i hånden. Kikke inn i alle åpne rom og luker, se etter lekkasjer på rør, varmeutvikling. røyk, sjekke temperatur på fryseanlegg osv. En runde tar ca 12 minutter, det blir altså fire turer på en times brannvakt. På frivakten halte vi braser (braste) slik at rærne står i tilnærmet riktig posisjon når en gang råseilene skal settes. Det blir slått 3 glass. Det betyr at tre halvtimer av vakten er gått. Grønn vakt kan gå å "skaffe" (spise til sjøs). Sosekjøtt til middag, deilig. Det er litt uvant å bevege seg, særlig under dekk, i stampesjø og slingring. Merkelig nok ser jeg ingen tegn til at noen av medseilerne er plaget av sjøsyken.

Etter middag får noen spreke ungdommer og enda sprekere "gamlinger" anledning til å trene seg i å klatre og bevege seg oppe i riggen. Kl. 19³⁰ har vi passert en klynge fiskebåter. Vi kan falle av og setter et par stagseil (trekant seil satt langskips). Skipet roer seg merkbart. Stampingen er fremdeles kraftig, men det blir praktisk talt slutt på slingringen. Vi har vinden ca. 40⁰ inn fra baugen. Den blåser med ca 16 m/s, altså en liten kuling. Bølgehøyden blir anslått til 5-6 meter.

Kl 8 blir vi mønstret av vakten. Vi har lært å brase rær, stramme opp og beslå braser på naglebenken. Vi har lært hvordan vi skal "skvære opp" (henge opp) løst tauverk. Stagseilene ble satt ved at 5-6 medseilere halte i fallet (tauet som heiser opp seilet) mens 4-5 strammer opp skjøtet (tauet som holder seilet stramt langskips) etter hvert som vinden fyller seilet.

Det er snart tid for å køye. Vi skal purres opp kl 3¹⁵ i morgen tidlig (natt) og mønstre på dekk kl 3⁴⁵. Det skal etter sigende settes frem kaffe og litt og bite i inne i byssen.

Lyset på banjeren kommer på presis kl. 03¹⁵. Jeg har sovet "litt innimellom". Uvante lyder, store bevegelser i skipet og hengekøy bekvemmelighetene tar tid å bli vant til. Forresten kan hengekøy absolutt anbefales. Utrolig behagelig, særlig i kraftig sjøgang.

Vi tørner på dekk til en mørk og kald morgen. Vi ser sikkert litt forkommen ut der vi står på linje for mønstring. Det blåser en kald vind. Bølgene sørger for store bevegelser i skipet og vi prøver etter beste evne å sette sjøbein. Men jeg ser bare blide og forventningsfulle ansikter.

Ca en mil borte ser vi Friggfeltets mange installasjoner lyse opp. Vinden er ganske sterk, men uheldigvis for oss som er utålmodig etter å komme under seil, retningen på vinden er mer eller mindre rett imot. Vi går derfor fortsatt for maskin, bare med de tre stagseilene satt.

I byssen er det satt frem litt brød og pålegg. Det er bare å forsyne seg. En vanskelig operasjon når forskipet hever og senker seg med ca 5-6 meter. Etter mat blir noen satt til å vaske toalettene, og noen til å spyle og skrubbe dekket. Jeg merker en liten antydning til sjøsyke så snart jeg ikke kan holde blikket fast på horisonten. Den må bare holde seg unna for kl. 7 til 8 skal jeg stå til rors. En aktivitet jeg ser frem til med forventning. "Spis knekkebrød så blir du helt bra", det er Bernhard, en av mannskapet som kommer med gode råd mens vi blir undervist i knuter og knop på et dekk som ikke holder seg i ro. Jeg tygger i meg noen biter og sannelig, jeg må bort til rekken for å "ofre". Det står på et par minutter og etterpå er jeg mirakuløst nok helt fin. Ikke antydning til "syken".

Rortørn fra kl. 7 til 8 var en kald fornøyelse. Heldigvis hadde jeg utstyrt meg med flere gensere under varmedressen. Men fingrene hadde ingen beskyttelse, og det kjentes .

Vi går av vakt kl. 8, spiser en herlig frokost og kryper i hengekøyen for et par timers velfortjent søvn.

Det er sol på dekk på frivakten. Jeg tørnet til kl. 11. Fint å sitte slik i solen og betrakte havet og bølgende mens skipet ruller fra side til side og stamper i motsjø. Stagseilene er berget (tatt ned), det merkes på rullingen. Vi har direkte motvind. Blå vakt er beskjeftiget med å lære knuter og knop og etter en tid blir alle som vil sendt til værs, for instruksjon om hvordan de skal oppføre seg i riggen, og ute på rærne når seil skal beslås og seisinger skal settes.

På rød vakts 4 glass (kl. 14) ser vi land. Det er sørspissen av Shetland. Tunge skyer sør for Sumburgh Head tyder på regn om ikke så lenge. Det er ikke mye vi ser av land, bare en mørk profil av et fjellmassiv i det fjerne.

Vi skal nå legge oss på en mer sørlig kurs og være i Kirkwall – Orkney i morgen tidlig. Om vel halvannen time skal grønn vakt på igjen. Jeg skal være brovakt mellom kl. 17 og 18. Brovakt innebærer bl.annet at jeg skal lytte på radio, VHF eller satellittelefonen, melde fra til vakthavende styrmann om innkomne samtaler. Jeg vil også få ansvar for å slå glass på skipsklokken. 16³⁰ er det ett glass (en halvtime) osv. til kl. 20 som er 8 glass.

Klokken er nå 14⁴⁵, jeg har som sagt frivakt og har nettopp sendt en muntlig rapport hjem til Randi. Vi er nå så tett på Shetland at det er dekning på skipets myntopererte mobiltelefon.

Etter kl 15⁰⁰ er det planen å endre kurs og sette noen råseil. Det blir forhåpentligvis nok vind til at vi kan stanse NORMO dieselen som hittil har brakt oss der vi er. Det skal bli godt å komme under seil å slippe spetakkelet under dekk. Dette er noe alle på skipet nå ser frem til. Fra skipper til yngste medseiler på 14 år er vi alle litt frustrerte over at vi ikke får benytte den fine vinden vi har hatt så langt. Men slik er det når vi har en rute å holde, og når målet vårt ligger ulagelig til i forhold til vindretningen. Det ideelle for et tokt som dette hadde vært at det ble annonsert som "ut å seile", så fikk man se hvor det passet å søke havn. Imidlertid er det fare for at et slikt opplegg ikke ville finne gjenklang hos det brede lag av publikum. Vi er antagelig for opptatt av at vi skal komme frem til et bestemt sted til en bestemt tid.

Grønn vakt må virkelig jobbe i dag. Å sette seil på en Bark av denne størrelse er en muskelkrevende operasjon. Vi braser (haler i braser), løsner "gordinger" (tau som holder seilet oppe til råen), haler i "skjøter, "gi tau" og halser (skjøte som er rettet forover for å kunne få rette profil på seilet). Vi løper opp bommen til "merset", "bram" og "røyl". Kl 17 når jeg går på brovakt seiler vi. Riktignok seiler vi ca 90 grader på ønsket kurs, men vi seiler. Herlig, helt stille, ingen hovedmotor som går , ingen propellstøy. Vi duver av gårde i ca 4 kn. Vinden har løyet og snudd til sør vest. Skipperen hadde regnet med at det ville stå en nordvestlig vind inn sundet mellom Shetlands sørspiss og Far Island. Vi ville da kunne seilt en sørvestlig kurs som hadde ført oss rett til Kirkwall. Istedenfor dreiet vinden på vest, og vi måtte følge en nærmest sørlig kurs ca 170⁰. Når vi i kveld når et punkt ca 60 nm fra Kirkwall, 90⁰ på vår kurs, må vi berge seil, starte motor og legge om kursen slik at vi rekker Kirkwall innen kl 9⁰⁰ i morgen tidlig.

Grønn vakt har frivakt nå kl. 20 og trenger egentlig å gå "i bingen". Men alle ble gitt tilbud om å delta i seilberging en gang mellom kl. 22 og 24. De som ønsket trening i å beslå seil (stå på en tynn wire ca 40 m over dekk og hale i tung seilduk) kunne få anledning til det. For mange av de yngre medseilerne er dette en fristelse vanskelig å motstå. Nå var det ikke bare de yngste som fant dette helt uimotståelig. Ove (65) i en av nabokøyene var etter det jeg kunne bedømme, den aller sprekeste av "akrobatene" i riggen. Jeg for min del klarer å stå i mot og lurer på å krype til køys. Jeg har tross alt med meg noen bøker av min favorittforfatter George Simenon. En stille stund, i hengekøyen med en god bok, mens jeg kjenner den gode søvn sige på, er derfor mer fristende enn luftig akrobati.

Det blir nok litt av et styr på dekk, så noe søvn blir vanskelig å få på de nærmeste timene.

Søndag er mye mørkere kl 03⁴⁵ enn den foregående morgen. Det skyldes antagelig at vi er kommet lengre vest og sør. Det er riktig koselig å stå her inne i byssen , en hel gjeng etter mønstring. Det er satt frem brød, pålegg og en stor panne med varmt vann til pulverkaffe. I dag er det bare små bevegelser i båten og matlysten er på topp. Vi langer i oss den ene brødblingsen etter den andre, stående blant komfyrer og kokekar. Etter denne førfrokosten blir vi kommandert til å hale braser og skjøter. Rød og Blå vakt har tatt ned og beslått alle seilene. Vår jobb blir å hale rær i posisjon og teite opp slakke tau slik at vi ser pen ut når vi skal presenteres for de britiske øyboerne. Det er skikkelig "style" om bord. Mannskapet og offiserer er svært entusiastisk og stolt av skipet sitt. Med mild og vennlig autoritet smitter denne stoltheten over på oss medseilere.

Mellom kl. 7 og 8 har jeg tjeneste i kantinen. Her på blå vakts del av banjeren er det medseilerne spiser sine måltider. Når buffeen er klar kan jeg sette meg ned og spise i fred og ro før hele bølingen kommer. Vi skal på sightseeing i dag og skipssersjanten kommer og anbefaler oss å smøre nistepakke. Han er ikke sikker på om vi vil komme innom åpne spisesteder i løpet av rundturen. Vi skal jo være borte fra skipet i noen timer.

Mens vi står og betrakter det lave landet med grønne åser som stiger frem fra horisonten føles forventning. Ingen av oss som står sammen ved rekken har vært her før. Men alle har hatt en drøm om en gang å få besøke øyene her vest i havet. Øyene våre forfedre dro til, og hersket over i en fjern fortid. Vi ser ingen trær. Bare grønne marker så langt øyet rekker. Det sies at øyboerne her på Orkney er bønder med båt. I motsetning til øyboerne på Shetland som er fiskere med litt jord.

Kirkwall fremstår som en ren og pen by. Nesten alle hus er som ellers på de britiske øyer bygget av gråstein, grå murstein eller betong. Blant alt det grå ser vi også et og annet "norsk" trehus . Utearealene rundt husene er lite prioritert. Det er åpenbart at øyboerne ikke er noen lidenskapelige hageelskere. Dette kan være en liten indikasjon på at de fremherskende vær og temperaturforhold på øyene ikke innbyr til den slags fornøyelser.

Sightseeingen foregår med buss. En svært engasjert guide, en svensk dame forteller på skandinavisk og engelsk. Vi passerer utsiktspunktet mot Scapa flow. Den 129 km² store bukten der den britiske flåte hadde sin hovedhavn under den første og andre verdenskrigen. Her samlet handelsskipene seg før de seilte videre i konvoi mot Murmansk. Her var til tider store deler av den britiske krigsflåten samlet. Det var nok det som fristet den tyske ubåtkapteinen som gikk helt inn i bukten i slutten av 1939 og senket en av flåtens store slagskip "Royal Oak". Mange hundre menn gikk ned med skipet. Vraket ligger her enda og er erklært for offisiell krigskirkegård. Det har vært helt uproblematisk helt til de siste årene. Nå er det begynt å lekke store mengder olje fra vraket. Britene vet ikke sin arme råd med hva de skal gjøre med det. For noen år siden ble det senket en diger stålklokke over skipet, men den forsvant etter en orkan året etter.

Helt vest på øyen ligger det historiske Scara Bra, en godt bevart steinalderboplass fra 3500 år f.kr. Det er 1000 år eldre enn pyramidene i Egypt. Husene er murt i tykke tørrmurer, de er utrolig godt bevart. Ingen visste om denne kulturskatten før 1850. En orkan i Atlanteren gjorde at havet vasket over bosetningen og blottla de lave godt bevarte bygningene.

Jarlen som oppdaget at en del av eiendommen hans hadde forandret seg over natten bodde noen steinkast fra stranden og bosetningen. Hans slektninger har åpnet huset/borgen for besøkende.

Utenfor huset står en praktfull uniformert skotte og spiller sekkepipe. Han kommer fra et av Skottland tradisjonsrike høylandsmiljøer og tilbringer fritiden sin med å spille og opptre for turister for på den måten å samle inn penger til et ungdoms - sekkepipeorkester som er i etableringsfasen på øyen. De skal forresten på goodwill besøk til Bergen nå i sommer.

Vi får så anledning til å gå gjennom huset og får se et vel bevart, typisk skotsk overklassehjem fra farne tider i det 17 århundre.

På tilbakeveien til Kirkwall ligger Orkney's "Stonehenge", the Ring of Brodgar. Ringen er en del av "Stones of Stennes". Anleggene er datert og er ca 500 år eldre enn det mer kjente Stonehenge i sør England. Ring of Brodgar er en perfekt sirkel, ca 100 m i diameter. Opprinnelig har det i periferien stått 60 steiner plassert i nøyaktig lik avstand. Sirkelen er en del av anlegget rundt Barnehouse, en landsby fra neolittisk tid. Her finner vi bl.annet et stort byggverk delvis nede i jorden. Solen treffer ned i krypten bare en dag i året og kun når den står høyest på himmelen midtsommerdag. Anleggene rundt Barnehouse tyder på at innbyggerne på øyene behersket avanserte matematiske metoder ca 2500 år før Pythagoras tegnet sine sirkler i sanden i det gamle Hellas.

På tilbaketuren får vi også fortalt historien om feiden mellom jarlen Magnus og fetteren Håkon. Rundt år 1100 var Orkney styrt av disse to jarlene. Pga. stadige stridigheter forlangte folkene på øya at en av jarlene måtte trekke seg. De ville bare ha en jarl å forholde seg til.

Magnus og Håkon ble enige om at de skulle møte hverandre til kamp, og at de bare skulle delta med to langskip hver. Som den rettskafne og ordholdne mannen han var stillte Magnus med 2 langskip. Men da han møtte frem så han til sin forskrekkelse at Håkon hadde 8 fullt utrustede langskip klar til kamp. Magnus innså at han ikke kunne vinne striden og tilbød seg å reise i landflyktighet eller dra i pilegrim. Men Håkon avslo og befalte at Magnus skulle drepes. Ingen av folkene hans ville ta livet av den folkekjære jarlen. Da ble stedets slakter pålagt å gjøre jobben. Før henrettelsen gikk Magnus i sitt lønnkammer og ba om sjelens frelse for de som ville drepe ham. Når så slakteren sto der med øksen sin, ulykkelig og usikker, sa Magnus til ham: " Ikke fortvil, jeg har bedt for deg, gjør det raskt og effektivt og ikke la meg bli drept som en annen tyv. Hans banemann satte da øksen inn i Magnus's skalle slik at han døde umiddelbart.

Midt i den lille byen Kirkwall, hovedstaden på øyene troner en mektig katedral. Den ble påbegynt av Ragnvald jarl i 1137, etter at underlige ting tok til å skje rundt gravstedet til Magnus. Syke mennesker strømmet til stedet og ble helbredet.

St Magnus katedralen er et iøynefallende og imponerende byggverk. Materialene er grå leirskifer og rød sandstein. Innvendig er det et stort kirkerom formet som et kors. I forlengelsen av alteret er det to ekstra kirkerom til mer intimt bruk.

I tilknytning til katedralen er det bygget opp et St. Magnussenter. Senteret ble åpnet i mars i år av Kong Harald. Hordaland fylke hadde donert innredningen i biblioteket. Hyller og innredning er laget av tre fra det vestnorske fylket, likeledes er gulvet av skifer, antagelig fra Voss. Omviseren var svært opptatt og stolt av den norske gaven, og at den norske kongen og dronningen hadde vært tilstede ved åpningen av senteret. Jeg var alene besøkende denne ettermiddagen og fikk bl.annet tilbud om å se videoen om St. Magnus. Jeg satte meg godt til rette i det moderne lille kinolokalet. Filmen skulle vare i 15 minutter. Etter 10 minutter satt "sjømannen" og sov. Uvante jobbe og sovetider gjorde omsider sin virkning. Jeg våknet av en lett hånd på skulderen. Filmen var for lengst ferdig. Lyset var kommet på, og antagelig skulle betjeningen hjem. Jeg takket pent for meg og lusket "litt flau" ut fra institusjonen.

Olavs Inn, Magnus Inn. Kontakten mot Norge er der også på dette planet. Pubene er som andre puber på de Britiske øyer. Noen er kalde og utrivelige, andre "oser" av atmosfære og trivsel. Bjørn (64) fra Bodø, en av mine nærmeste "naboer" på banjeren, tidligere brannmann og nå pensjonert næringsdrivende, og jeg trekker inn på "Olafs Inn". Her er det tilsynelatende rolig og trivelig. Det brenner et lystig bål på peisen: Vi bestiller hvert sitt glass hvitvin. Det går som det pleier. Medseilere på jakt etter et trivelig sted å slå seg ned for et glass øl eller to oppdager at her er kjente. Etter kort tid er puben godt besøkt av medseilere og mannskap fra den norske barken.

Da er det at betjeningen viser sin "genialitet". De skrur musikkanlegget opp slik at vi må anstrenge oss for å føre en samtale. Til tross for vår anmodning om å dempe seg noe fortsatte musikkanlegget å gjøre oppholdet i puben utrivelig. Etter kort tid forsvinner derfor 20-30 kjøpesterke seilere. Etter råd fra en av mannskapet som har vært i Kirkwall mange ganger forflytter vi oss noen kvartaler til "Albert Inn". Her er det roligere. Musikken besørges av noen ungdommer som spiller irsk eller skotsk folkemusikk. Amatørene som har benket seg rundt et kafebord er utstyrt med fele, trekkspill, trommer og gitar. Det blir etter hvert svært så livlig i den trivelige puben.

Heldigvis skal vi ikke på vakt i natt. Når skipet ligger under land har medseilerne fri. Klokken går derfor mot 12 før vi i lystig lag forlater puben for å returnere til vårt midlertidige vakre flytende hjem.

I det vi stiger om bord prater vi med den svært hyggelige kapteinen. Han kan love oss at i morgen blir det en rolig seilas mot Shetland. Svært rolig den første del av reisen, men kanskje med litt mer vind og sjøgang når vi nærmer oss Lerwick.

Vi blir purret kl 7¹⁵ mandag morgen. Avgangen er fremskyndet med en time til kl 9⁰⁰ lokal tid. En fin dag, lett overskyet, opphold, av og til et gløtt av sol og ca 10⁰C.

Losen kommer opp gangveien, entrer broen og hilser pent på skipperen. Bukserbåten legger inntil og får en trosse om bord. Etter kort tid er vi på vei i leden øst for Kirkwall og losen kan gå fra borde. Klar av Lamb head på Stronsay endrer vi kurs mot nord øst 55^o. Vinden, ca 5m/s får vi nesten rett akterut. Alle råseil blir satt. 10 seil til sammen. Vi haler skjøter og halser. Løper opp råen til Merset, Bram og Røyl. Vi trimmer og braser. Etter hvert får vi en ganske god peiling på hva som skjer.

Klokken er 14^50.det er ca en time til grønn vakt skal mønstre. Vi seiler mot Shetland med vinden rettaktenfra i ca 3,5 Kn. Skipet er helt stille bortsett fra en hjelpemotor som bråker hvis du hører godt etter. Det er bare krusninger på havet, nesten ingen bevegelser i skipet. Noen av medseilerne er krøpet i hengekøyen for en blund. Andre sitter på dekk og prater, leser eller bare ser og drømmer. Vakten mellom kl. 16 og 20 er begivenhetsløs. Noen medseilere klatrer i riggen. Under kyndig veiledning fra mannskapet trener de på setting og berging av storseilet. Mange overvinner redselen for de store høyder og klatrer helt opp og ut på øverste råen. Selv går jeg brannvakt fra 4 glass (18) til 6 glass (19).

Kl 21 tutler den ene etter den andre av "grønn vakt" seg opp i køyene. Vi skal purres kl 3¹⁵ for mønstring kl 3⁴⁵. Selv skal jeg ha rortørn fra 4 til 6 glass. Vi seiler fremdeles med 4-5 kn. Jeg må med undring konstatere at jeg ser frem til å bli purret på dekk i natt.

En natt på banjeren kan være tøff nok. Vi er 23 medseilere på grønn vakt som sover på styrbord side av aktre banjer. Jeg køyet kl 9³⁰. Kl. 11 er det et spetakkel uten like: Det er full aktivitet på dekk. Blå vakt må berge seil. Vinden har dreiet vestlig og økt i styrke. Vi er til tider oppe i 9 kn. Hvis denne farten holdes i lengre tid kommer vi til Lerwick i firetiden i morgen tidlig. Vi sakker derfor på farten ved å berge de tre øverste seilene, røyl, bram og mers på begge mastene, samt storseilet på aktermasten. Nå seiler vi for begge stumpene pluss fokken.

Men dette visste ikke vi på grønn vakt noen ting om der vi lå og slumret i alt bråket. På tross av trampingen og hoiingen på dekk må jeg likevel ha sovnet. Ut på natten ble jeg vekket av en søt ung dame som rusket i meg og høflig spurte: "Unnskyld, kan du slutte å snorke, det er så vanskelig å få sove". Selvfølgelig kunne jeg slutte å snorke. Det trodde jeg virkelig at jeg hadde gjort og, men ut på morgenkvisten får jeg høre at Britt-Marit (45) i hengekøyen ved siden av meg, hadde sparket meg forsiktig i siden og på den måten fått slutt på konserten slik at de andre fikk sove. Nå var jeg langt fra den eneste som holdt konsert om natten, og så vidt jeg forsto var dette den eneste natten jeg hadde uroet noen med uvanen. Hemmeligheten med å få sove godt på en banjer er å sørge for å sovne som første mann, eller å sørge for effektivt hørselsvern.

Vi purres opp tirsdag til en fin morgen med passelig vind. På babord side har vi Far Island, en liten øy mellom Orkney og Shetland med 32 innbyggere. Jeg har rortørn to ganger denne morgenen. Det er ikke alle medseilerne som synes det er stas å stå til rors. De har rett og slett problemer med å holde kursen. Det blir derfor til at vi bytter litt på oppgavene slik at vi i størst mulig grad får oppgaver vi trives med.

Vaktlaget ellers er opptatt med å berge fokken og brase slik at aktre stump blir bakket.. Vi er kommet frem til innløpet til Lerwick to timer for tidlig og må ligge med bakket aktre stump og vente på losen som skal entre skuten kl. 8⁰⁰.

Vi satser på felles sightseeing med buss også her på Shetland. Jeg hadde opprinnelig tenkt å leie en liten bil og tilbringe dagen med å farte rundt på øyen litt på egenhånd. Men siden jeg på et tidlig tidspunkt hadde meldt meg på fellesarrangementet, ble det til at jeg lot meg guide.

På vestsiden av hovedøyen Mainland ligger Scalloway. Jeg har lest boken om Shetlandsgjengen en rekke ganger, både som ungdom og nå som en "godt voksen" mann. Det er derfor med forventning jeg ser frem til å se stedet der disse karene hadde sitt hovedkvarter. Vi rekker akkurat en tur innom Scalloway museum før det stenger for lunch. Her var fyldig bildedekning av Shetland - Norge trafikken under annen verdenskrig. Som ventet var Leif A Larsen, "Shetlands Larsen", spesielt profilert. Han var skipper på 52 av totalt 200 turer til det okkuperte Norge. Han var også den mest dekorerte sjøoffiser i hele den allierte krigsflåten. Men også de andre medlemmene av denne legendariske gjengen var presentert på en respektfull og ordentlig måte.

Prins Olafs slipway , verkstedet der skøytene til Shetlandsgjengen ble reparert eksisterer og fungerer den dag i dag. Navnet fikk slippen etter at Kronprins Olav besøkte gjengen i Oktober 1942.. Det synlige bevis for at dette var stedet, er en plakett på veggen av verkstedet som omtaler det kongelige besøk. På veggen er også satt opp et bronserelieff til minne om Shetlands Larsen og de øvrige medlemmene av Shetlandsgjengen. Litt beskjemmet opplyste guiden at selve hovedkvarteret og basens operasjonssentral, huset på andre siden av gaten, nå var salgskontor for det tyske Wolkswagen konsernet.

Dessverre ble det ikke tid å besøke Lunna Voe, litt lenger nord på øyen, der gjengen hadde sitt hovedkvarter de første 14 månedene av sin virksomhet.

Landskapet vi kjører gjennom er ensartet. Slakke bakker. Helt grønne av saftig gress nederst, øverst oppe dekket av lyng som enda ikke er kommet i flor.

Naturlig nok når nordmenn lar seg guide rundt på Shetland blir det mye snakk om den andre verdenskrig.

Langt inne i en dal stiger vi ut og betrakter et gammelt hus. Det skal etter sigende ha huset hovedkvarteret til den Britisk-norske etterretningstjenesten under krigen. En ung kvinne med små barn hengende i skjørtekanten, en hund som bjeffer fortvilet. Begge virker lettere oppskjørtet når vi trakker inn i huset som nå er et privat hjem. Kvinnen smiler pent når vi går. Antagelig har hun fått en tilfredsstillende godtgjørelse for å åpne dørene for nysgjerrige nordmenn.

Vi har med oss 6-7 tyskere i alderen 25 – 40 år. Guiden snakker et glimrende tysk og forklarer inngående om det norske heltemotet mot de tyske okkupantene i de 5 mørke årene av norsk historie.

Hvilke tanker gjør de tyske turistene seg når guiden snakker med entusiasme om nordmennenes innsats mot "herrefolket".

Senere på kvelden, på puben, tok jeg opp spørsmålet med en av medseilerne. Han er tysker, ca 40 år, har bodd i Norge i 11 år og snakker et utmerket norsk. Han medgir at det noen ganger er "litt vanskelig". De føler selvfølgelig ikke noen skyld for ugjerningene deres forfedre gjorde seg skyldig i, men likevel ----. Det hender at de ser eller helst føler bebreidende blikk fra folk som er trygge på at deres forfedre var på den riktige siden.

Det er Onsdag 23 mai. Vi seiler i maksvær. Vestavind ca 10 m/s. Loggen viser 7,9 Kn. Siste seilas. Litt vemodig. Vi forlot Lerwick klokken 9⁰⁰ presis.

Det er sol. "Småbølger kruser havet". Vi jobber som "slaver". Heiser seil. Haler skjøter. Braser, trimmer skjøter og halser. Endelig kommer ordren "Skvær opp !!!" Da skal alle tau kveiles pent opp og henges på rett plass på naglebrettet. Godt at vi er mange. Å "skvære" et 40- 50 m langt skjøte av 36 mm manillatau kan være litt av en jobb.

Nå er klokken 11³⁰. Blå vakt skal "skaffe". Snart er det vår tur. Skipet har lagt seg på riktig kurs mot Marsteinen. Trimming av seil er foreløpig gjort. Medseilerne sitter på dekk og koser seg i solskinnet. Selv sitter jeg under dekk og noterer ned inntrykk mens jeg hører vannet strømme langs skipssiden. Ikke en motordur. Vi er underveis. På vei hjem etter en eventyrlig tur. Livet er godt å leve.

Like før avgang ringte jeg Randi. Hun følger med på værmeldingen hjemme. Oppunder norskekysten er det meldt Nord- vest liten kuling ca 12 m/s. Perfekt vind å stevne inn Marsteinen med.

Vi har fått utlevert et evalueringsskjema. Det er ikke mye negative ting som noteres når vi sitter her i fellesskap og skal oppsummere turen, samværet og skipet med besetning.

De mest ytterliggående forslagene til forbedringer, og de som vakte størst munterhet var "mindre trekk på dekk", "bedre vind", "mindre bølger første del av turen" og sist men ikke mindre oppriktig, "mindre snorking på banjeren".

Klokken 21 seiler vi med vinden inn ca 60⁰ om baugen. Dette er maks. bidevindseilas for en skværrigger. Farten er ca 8 kn. Vi trenger 8,9 kn. i gjennomsnitt . Det blir vurdert fra time til time om vi må "brekke" vakten og purre alle på dekk for seilberging. Problemet er at vi, som tidligere erfart, har en "rute å holde" og at mange av medseilerne har tog og fly de skal rekke.

Kapteinen vår har en praktfull stemme og et rikt repertoar når han er oppsanger for "sjantikoret" nå siste kvelden.

Det blir en riktig stemningsfull stund på dekk, mens skipet "fosser" av gårde i ca 8 kn. under fulle seil.

Rød vakt blir i anledning siste vakt servert nystekte vafler på dekk. Tantebarnet til Britt Marit i nabokøyen, Dag Olaf (14) er den eneste av grønn vakt som blir budt på vafler med jordbærsyltetøy på sengen. Vi kryper i soveposen og er lovet vaffeltraktering ved mønstring i natt.

At det skulle komme så langt at jeg skulle føle meg snytt fordi jeg ikke ble purret opp på et kaldt og trekkfullt skipsdekk midt på natten, hadde jeg ikke forutsatt. Men slik føler jeg det faktisk. Det som skulle bli den siste vakten er sløyfet. Jeg våkner klokken 7¹⁵. Helt i villrede. Vi går for maskin. Alle seil er tatt ned. Og dette på tross av en utmerket og sterk vind rett inn fra siden. Det er altså besluttet å være på den sikre siden og berolige nervøse medseilere fra landsdeler som ikke er i umiddelbar nærhet av Bergen. Skipperen vil være helt sikker på at han skal rekke til kai i tide slik at alle som har billetter til fly og tog skal rekke det.

Så får vi heller "leve" med at jeg og flere med meg føler oss litt snytt for det som så ut til å bli reneste paradeseilasen inn mot norskekysten.

Presis klokken 15 klapper vi til kai. Min mottagelseskomite består av Randi min kone, Bjarte (34) og snart 4 år gamle Ole Martin, farfars beste venn. Dialogen mellom ham og farfar startet lenge før skipet la til kai. Størst munterhet blant tilhørerne vakte spørsmålet: "Farfar, har du vært og fisket??"