Norge og ostehøvelen.

Hva er det som gjør at vi later som om ostehøvelen ikke er oppfunnet så snart vi kommer til et annet land. Vi kjøper et stykke deilig ost, setter oss til med en skarp kniv og skjærer store gode smakfulle stykker. At vi ikke skjemmes! Er vi ikke opplært til at ost, som alt annet skal spares på og nytes i små og løvtynne porsjoner? Hva er det som får oss til å "gå amok"?

Føler vi frihet, frihet fra nedarvete sparsommelige vaner så snart vi kommer utfor Norges trange grenser ?

Vi er en oljenasjon, et av verdens rikeste land, med store handelsoverskudd. Men hvordan forvalter vi verdiene.  Investerer vi i utdanning, infrastruktur og helse slik at landet står ekstra godt rustet til å møte en ikke altfor fjern fremtid uten store oljeinntekter? Forsker vi for å ha noe å leve av når oljen en gang tar slutt? Ja, vi gjør nok det, etter ostehøvelprinsippet. Vi deler ut noen løvtynne summer, det mest nødvendige, slik at opinionen holdes noenlunde i sjakk. Visjoner, tanken på hva vi kunne skapt med alle de ressursene vi disponerer, synes å mangle helt. 

I Dagbladets "Magasinet" for lørdag 5. februar 2000 leser vi at NOKIA konsernet i Finland satser 100 mill. hver uke på forskning og utvikling. I følge artikkelen er det' like mye som hele Norge satser på et helt år. Hvis tallene er riktige kommer vi til å fortsette å være en råvareprodusent helt til naturen har gitt fra seg den siste oljedråpe. 

Det ser ut til at Ola Normann synes at det er mye enklere og tryggere å sette pengene "på bok" i New York enn å investere i fremtidig norsk verdiskaping. Vi "salter" ned 80-100 milliarder i utenlandske banker og investeringsselskap hvert år. Store penger investeres i teknologiselskaper som driver verdiskaping i sitt eget land og som ser på Norge som et kjøpesterkt marked. Landet som "oppfant" ostehøvelen våger ikke "å bruke" pengene innenlands av frykt for at "vi skal bruke dem opp" slik at: "fremtidige generasjoner skal stå uten dekning for sine oppsparte pensjoner" som det heter når politikerne riktig boltrer seg i ansvarsfraskrivelse. Å bytte ut "pengene" med varige verdier, som landet kan få bruk for i fremtidens verdiskaping og beinharde konkurranse, er dessverre ikke "in" å forfekte.

Istedenfor dominerer siviløkonomenes husmannsånd, konservative kjøbmannstradisjoner og særnorske innlærte ferdigheter i bruk av ostehøvel.