Han oppdager verden !

"Der e' så mye å oppdage, farfar".
Vi er på tur, og håper å treffe naboer slik at de også kan få oppleve "guttongen".
Så lenge han sitter i vognen beveger vi oss ganske fort gjennom farmor og farfar sitt nabolag. Når han gir uttrykk for utålmodighet og mener at han har sett nok hus, trær, "vovver", bosspann og hagegjerder slippes han ned på asfalten.
Den neste halvtimen beveger vi oss mot "farmor og farfarhuset" i "langsom kino". Premissene er lagt av en 14 måneder gammel  forsker. En liten haug med grus gir opplevelser nok for lange tider. "Har du sett farfar, de "detter" ned igjen etter at jeg har fyllt hånden, løftet den opp og åpnet hånden igjen.". Han sier det ikke med ord. De er dessuten unødvendig. Nei, kroppen, smilet, mimikken, ja hele gutten gir uttrykk for den begeistring han føler over å oppdage verden. Han opplever antagelig samme undring og begeistring over småsteinene som faller til bakken som salige Newton gjorde da han lå under epletreet og utformet sin alminnelige gravitasjonsteori.
I hagen til nabolagets hobbygartner er det et lite ospetre som gir grunn til nærmere studier. En liten lett vind får bladene til å rasle. Fenomenet får ham til å stirre, lenge, bare avbrutt av raske øyekast mot farfar. Det er er ikke tid til mer. Han må få med seg alt. Farfar tolker øyekastene som spørsmål. "Hva er dette farfar"?. "Hvorfor beveger bladene seg helt av seg selv ?" Er det en "vov" eller en "tip  ?". "Vinker de til meg. Skal jeg vinke igjen ?"
I dag er spørsmålet nok. Om noen år er han ikke lenger fornøyd med å spørre. Da vil han også vite svaret. Så farfar får bare se til å skjerpe seg.

Tilbake "farfarsiden" med link til flere betraktninger om det å være farfar, og det å oppdage verden.
Tilbake til hovedside.